Er det et brasseri, en bistro, trattoria eller osteria? Ikke vet vi.

Det er ikke lett å holde tungen rett i munnen når man skal ut å spise. For skal du egentlig på en trattoria eller et osteria? Et brasseri eller en bistro?

Og er det egentlig så farlig?

Prøv å si det til kokk Ove Jakobsen på Le Benjamin! For noen år tilbake ble Le Benjamin i Aftenposten beskrevet som et brasseri.

Dermed ble det bråk. Diskusjonen gikk på Dagsnytt 18 og i Aftenpostens spalter.

Le Benjamin er nemlig en bistro. Å kalle det et brasseri er en kunnskapsløs hån mot hele bedriften, fikk vi vite.

En bistro, forklarer Jakobsen, er «en koselig kneipe med dunkel belysning hvor man deler en flaske vin og sitter og prater».

– Et brasseri, derimot, er for eksempel et sted du tar med deg besteforeldrene dine. I Paris har en av de mest klassiske brasseriene 600 sitteplasser med 50 servitører som alle bærer tversoversløyfe. Og dessuten er det flombelysning der, fortsetter han.

Det er stor forskjell, sier Jakobsen med de samme ordene i dag som i 2018.

– Jeg er ganske sikker på at ingen kan svare bedre på dette enn meg, legger han til.

Ordbøkene er dessverre ikke like tydelige. Her kalles et brasseri for et upretensiøst spisested, uformell restaurant, kro og – som om forvirringen ikke allerede var stor – ølstue.

Et fransk brasseri var opprinnelig et ølbryggeri. Dette brukes fortsatt i Frankrike, side om side med den nyere betydningen.

Det mest utbredte forståelsen i dag er likevel at et brasseri er et spisested. Ifølge Store norske leksikon gjerne med plass til mange gjester. De har en fast meny og et pent og uformelt interiør. I Oslo er Brasseri France, Brasserie Ouest og Brasserie Coucou gode eksempler.

Ifølge ordbøkene er en bistro en «liten restaurant». Typiske bistroer i Oslo er nevnte Le Benjamin, Apostrophe og Grotto.

Dessverre kan vi ikke stoppe her.

For hvem kan vel forskjellen på et osteria, trattoria og ristorante?

Den første kan du egentlig utelukke, sier den italienske kokkelegenden Gino Valente (83).

– Osteria tilhører gamle dager. Det var vertshus i Italia hvor man kom med hest og kjerre. Man spiste og overnattet med hestene.

I tradisjonell forstand finnes ikke lenger osteriaene. Navnet brukes likevel om flere steder i Oslo, og Valente brukte det selv da han åpnet Norges første italienske spisested i 1970.

Dette var på en tid da nordmenn kalte pizza for italiensk lefse med tomat. Og da Valente valgte å kalle spisestedet for et osteria, trodde nordmenn han kun solgte ost.

Trattoria Popolare, Casa Pisano og Rugantino omtaler seg alle som trattoriaer. Ikke hvis vi skal holde oss til den tradisjonelle definisjonen. I hvert fall slik Valente legger det frem:

– Trattoria er et sted hvor mamma lager mat og pappa sitter i kassen.

Litt mindre satt på spissen og litt mindre i utakt med samtiden, er en trattoria ofte familiedrevne bedrifter.

– En trattoria har rutete duk og er mindre eksklusive enn en ristorante. En ristorante har gjerne hvite duker, fortsetter Valente.

Nevzat Arikan driver blant annet Trattoria Popolare og Bistro Fourrage, og bør sånn sett være skikket til å mene noe om saken.

– I dag brukes begrepene om hverandre, sier han.

For eksempel er ikke Trattoria Popolare så liten som en trattoria egentlig skal være.

– I Italia er det osteriaene som er enklest, ofte med en satt meny. Deretter kommer trattoria som folkelig restaurant og ristorante som det mest eksklusive av de tre, sier Arikan.

I Oslos restaurantjungel finnes det faktisk også begreper som ikke er hauggamle. For eksempel har vi Skaal Matbar på Grünerløkka.

– Å bruke ordet matbar var veldig viktig for meg da jeg skulle åpne Skaal. Jeg mener det skiller seg fra både vinbar og restaurant, sier Fridtjof Seeberg hos Skaal.

– Jeg savnet steder jeg fant i utlandet, hvor man lett kunne komme innom og henge, og som også hadde et godt kjøkken. Du skal få veldig god mat, men det skal også være en barfølelse.

Vinbarer har for mye vin i fokus, mens restaurant blir for formelt og stivt, forklarer han.

– Matbar er nettopp den hybriden, hvor man er fullverdig gjest enten man spiser eller ikke.

Begrepet hentet Seeberg fra eget hode, men han utelukker ikke at noen har brukt det før ham.

– Det kan virke flåsete, men navnet man bruker setter en stemning eller en forventning, sier han.

Og når vi uansett er inne på det: Er det egentlig selvsagt hva som definerer en vinbar?

Hva med taverna?

Eller bodega?

Det får bli en annen gang.