Rugantino er et lite stykke Italia i Oslo

Arroganse? Navnet Rugantino kan minne om ordet «ruganza», som betyr arroganse. På ferie i Italia har vel mange opplevd selvdiggende servitører som driter i gjestene. Beskrivelsen passer ikke så godt på Rugantino i Oslo. Restauranten er preget av hjertevarme heller enn arroganse.

Vi får bord like ved døren ut til Youngs gate, hvor frisk luft siver inn i det hyggelige lokalet. Rugantino er et lite stykke Italia i Oslo. En blanding av hjemmekoselig og rustikt, der man senker skuldrene og skravler i vei med gode venner eller familie. Eierne er de samme som driver Girotondo i andre etasjen, men her nede serveres ikke pizza.

Måltidet åpner med tre ulike antipasti. Enkle, italienske småretter byr på gode råvarer og deilige smaker. Caprese di bufala er umulig å mislykkes med. Deilig bøffelmozzarella har fått en klunk olivenolje og krydder over seg og er omkranset med smaksrike tomater og frisk basilikum.

Parma e burrata er også vellykket. Den syrlige osten er fløyelsmyk og mild og perfekt følge til den salte parmaskinken. Ingen avansert kokkekunst, men det spiller liten rolle når råvarene er gode.

Vinlisten er ikke så omfattende, men Rugantino byr på mange gode kjøp for pengene. Quintodecimo Via Del Campo Falanghina 2022 fra Campania er ganget med drøye to av prisen på Vinmonopolet. Duften av sitrus, urter og tropiske frukter glir pent sammen med de første rettene.

Den siste antipastoen er en trio av bruschetta. En mektig og raus porsjon til pene 195 kroner. Her er brød med olje og sødmefulle tomater, overraskende mild olivenkrem og artisjokkrem med en deilig nøttaktig smak.

Det blir fort stappfullt i restaurantlokalet, med en overvekt av familier og kjærestepar. Servicen er ikke like på som ved starten av måltidet, men maten kommer i passe tempo og de har fått med seg hvem som skal ha primi og hvem som skal ha secondi. Pastaen har passe bitt i alle de tre variantene vi prøver ut. MEN. Her kommer likevel en ønskedrøm på vegne av Oslo:

Tenk hvor kult det hadde vært om noen kunne tilbudt en servering der man fikk smake på mange ulike pastaretter. Litt som på Vinoteket, alle pizzelskeres våte drøm. Der får du smake på åtte ulike pizzasorter.

Pastavariantene, primi, er ofte så mektige at man ikke orker så mye annet. Du klarer ikke både antipasti, primi og en secondi. Et annet poeng er at det blir ensidig, nesten litt kjedelig, med et stort lass med den samme pastaen.

Spesielt gjelder det varianten med steinsopp og trøffel. Det er deilig med tre, fire biter pappardelle, men i lengden blir det nesten kvalmende. Trøffelkremen blir vel dominerende og skubber nøttepreget på steinsoppen litt i bakgrunnen.

Vi prøver også en pappardelle med kalv og svin. Gode smaker, litt tam tomatsaus, men rikelig med parmesan på toppen. I varianten mare e monti serveres pastaen med squashkrem, tunfisk, svinekjøtt og sitronskall. Retten smaker mest av sitrus, og det salte svinekjøttet og er noe ubalansert.

Tiramisuen er fløyelsmyk og barnevennlig. Noen opplever den ofte alkoholtung med litt «voksensmak», men her er den mild med deilig mascarponekrem og et pent lag med kakao på toppen.

Panna cotta smaker bra, men klarer ikke skille seg ut fra de utallige variantene som er å få i Oslo. Det hadde vært bedre om de italienske restaurantene kunne «eie» panna cotta, da ville det føles mer spesielt. Julebord og utallige buffeter har ødelagt gleden av å spise den italienske desserten.

Rugantino er et trygt, uformelt og trivelig sted å legge middagen med familie eller venner.