Med Raye skinner Øya til 6

Rachel Agatha Keen, eller Raye, skrev for artister som Beyoncé, Rihanna og John Legend tidlig i karrieren. Det er jo mer enn de fleste vordende låtskrivere kan håpe på, men Raye valgte til slutt å kjøre hele løpet selv.

I fjor slapp hun debutplaten «My 21st Century Blues», og, med litt hjelp av Tiktok, hadde hun plutselig helt latterlig mange strømminger. Da skulle det vel bare mangle at Øya huker henne inn for å få liv i publikum en rolig torsdag ettermiddag. Skjønt rolig er kanskje ikke ordet her.

Scenen er elegant innredet i hvitt og med artistens navn lysende i gull som bakteppe. Man leker ikke popstjerne, liksom.

Så klart begynner noen å hyle så snart det er det minste tegn til liv. Hylene sprer seg når bandet faktisk inntar scenen og konserten er i gang. Det kan nesten minne om noe fra et amerikansk TV-show fra midten av forrige århundre, med tilhørende glitter og glam.

Før det smeller i gang med «The Thrill is Gone», da.

Der er vi tilbake i en småsvett park i 2024. Et herlig funky opplegg å kjøre som innledning. Musikken lyder klokkeklart, og Rayes stemme får velfortjent applaus. Hun er også raskt ute med å inkludere publikum i diverse dans og klappeleker, før hun kaller seg selv en «drama queen» fordi hun liker å dra ut de siste tonene. Gøy.

Påfølgende «Worth It» roer litt ned, uten å helt miste piffen fra den eksplosive åpningen. «Mary Jane» drar oss videre inn i en sløy groove, både roligere og mer rocka i samme slengen.

Det er kult med litt variasjon i et lydbilde som fort kunne risikert å lene seg for mye på klassikerne. Coveren av «It's a Man's Man's Man's World» drar oss helt over i jazzen, mens «Black Mascara» bringer elektroniske dansevibber. Litt spraglete, men settlisten er stram nok til å holde tråden.

«Jeg liker ikke å snakke så mye», sier Raye. Det er en løgn. Hun interagerer jevnlig med publikum i en løs og ledig tone. Morsomt, og ikke minst hjelper det med å gi kontekst til materialet. Spesielt låtene som handler om tyngre tema, som rus og overgrep. Her er Raye en god formidler.

«Ice Cream Man» er svært sterk i så måte. «I'm a very fucking brave, strong woman», synger hun intenst og til tydelig respons fra tilskuerne. Slike øyeblikk gir musikken noe ekstra.

Avslutningsvis kommer selvfølgelig megahiten «Escapism», omtrent samtidig som sola titter frem fra skyene igjen. Nå får vi allsang, dansende publikum og en siste krafteksplosjon fra en dyktig entertainer.

Her skinner Øyafestivalen.

Raye blåser liv i den lune ettermiddagsstemningen og har publikum med på nesten hver note. Rett og slett inspirerende å se.