Cezinando viser at han er en av Norges beste artister

Cezinando har hatt en svært aktiv turnésommer, og kveldens konsert på Øya er det siste stoppet. Sirkusteltet er stappfullt av håpefulle fans som har stått siden den forrige konserten der ble avsluttet.

Det er en tent artist som nærmest angriper scenen når han fremfører «Sure druer» fra det siste albumet «Sprengkulde». Generelt tar flere av låtene fra det prosjektet mye plass innledningsvis, som når alle i publikum spontant begynner å klappe under «Tristessen (Pop)».

Sist undertegnede så artisten, var da han inntok Operaen, og her er mye av settlisten, outfiten og oppsettet på scenen likt. Men Cezinando virker muligens enda mer løssluppen.

Som i «Pulverisert», hvor han tar frem flere moves som kan minne om en ung Michael Jackson. Likheten blir ikke mindre siden artisten har en arm dekket av en rød og glitrende lang hanske. Etter hvert begynner han å bruke et håndholdt kamera som filmer og viser resultatet på en myriade av skjermer som fungerer som scenens backdrop.

Det er noen artister som har et ballegrep på publikumet sitt, og Cezinando er uten tvil en av dem. På «Spøkelser» begynner allsangen for første gang, og det er mektig å være i et stappfullt telt og høre alle i publikum være så synkronisert av den hengslete musikeren som vrenger sjelen på inn og utpust.

Et av flere grep som gjør Cezinando så flink live, er at han uten problem kan variere mellom det harde og det myke. Som når han synger «Håper du har plass» mens han sitter på scenekanten og luller oss pent og rolig inn.

I slike øyeblikk kan man kjenne varmen bre seg gjennom publikum, og euforien er på sitt høyeste denne onsdagen.

Det er flere slike øyeblikk hvor man kjenner det knyter seg ekstra i hjertepumpen, sånn som kun livemusikk kan gjøre med en. På «Kokt à la mode» fra miniprosjektet «Samtidig» føles det nesten som vi smelter stående. Og under «Hommage til vinteren 21» drukner vi i ekkoet fra vokalen som nærmest svelger oss hele.

Under fjorårets Øyafestival var et av de mest vellykkede øyeblikkene da Lars Vaular tok med oss til klubben med spesialproduserte klubbedits («Nøklene»), og Cezinando lykkes godt på vei når han gjør det samme. «Joker (Neet)» får Sirkus til å føles som en svett og heftig klubb i Berlin. Folk løfter seg opp på skuldrene til hverandre og ingen er i ro.

Når en nykomponert credits-liste ruller etter sistesangen «Kristoffer Robin», er det liten tvil om at vi har sett en av de beste artistene Norge har å by på.