«Alien: Romulus» tar deg med «back to basic»

I rommet kan ingen høre deg skrike, sto det på plakaten til den første «Alien»-filmen i 1979. Den er filmhistorie.

2024-utgaven starter helt stille. Kameraet fokuserer inn på et øde romskip. Så skrur datasystemet seg på, og en kunstig stemme bryter stillheten og sier «Mother». For gamle kjenninger er det kanskje en av de mest skremmende scenene i hele filmen.

«Alien» var en skjellsettende opplevelse for en ung sjel – nervepirrende spennende, vilt skremmende og utrolig ekkel. Det første møtet med xenomorphs glemmer man ikke.

Nå skal en ny generasjon kinogjengere bli skremt av monstrene. Å se den nye filmen brakte frem en pussig følelse av nostalgi. Regissør Fede Álvarez går «back to basics»: Hvordan skal vi få publikum til å hvine av ren skrekk?

Handlingen i «Romulus» er satt etter den første filmen, men før «Aliens» (1986). Filmen er den syvende i rekken, ikke medregnet «Alien vs. Predator»-filmene.

Det hele starter på en gruvekoloni. Rain (Cailee Spaeny) drømmer om å se solen. En syntetisk intelligens, Andy (David Jonsson), er programmert til å ta vare på henne.

Kolonien er et gufs fra «Blade Runner». Weyland-Yutani Corporation styrer arbeiderne med hard hånd. Rain er en av koloniens mange slavearbeidere. En rømningsplan legges. Rebellene må bare hente ut noen kryokapsler fra en forlatt romstasjon.

Jeg regner ikke med at jeg trenger å fortelle dere hvorfor den ble forlatt. Den uruguayanske filmskaperen Álvarez bruker god tid på å bygge opp den skumle atmosfæren. Regissøren står tidligere bak «Don't Breathe» og den nye «Evil Dead». Fotograf Galo Olivares' bilder er både vakre og grusomme. Spillet mellom lyset og hva som skjuler seg i mørket, er lekende elegant.

Jeg vet at monstrene lurer overalt, men jeg satt naglet fast i kinosetet i to skumle og actionfylte timer. Akkompagnert av musikken til Benjamin Wallfisch er det bare å fastslå at xenomorphs fortsatt er marerittfremkallende.

«Alien: Romulus» bringer ikke så mye nytt på bordet, men den er selvsikker nok til å si at det er greit. Dette er først og fremst en film myntet på en ny generasjon, men den har nok nostalgi til å tilfredsstille gamle fans. Den ønsker å skremme deg, og det greier den.

I «Alien»-universet er monstrene fortsatt livsfarlige, parasittiske beist som overlever det meste. Men som i de forrige filmene kan man lure på hvem som er farligst: aliens eller Weyland-Yutani Corporation?

Skrekkmessig plasserer filmen seg et sted midt mellom den første og den andre. Den starter som en krypende skrekkfilm, men får mot slutten flere actionmomenter.

Filmen har mange nikk til de av oss som har fulgt serien fra starten. Den avdøde skuespilleren Sir Ian Holm dukker opp takket være avanserte CGI-effekter. Det samme gjør det mystiske svarte stoffet fra «Prometheus»-filmene.

I sentrum står H.R. Gigers monstre. De er ikoniske, og de har sjelden sett så aggressive og farlige ut som her. Du får etter hvert se dem i all sin heslighet, og det går nesten kaldt nedover ryggen min mens jeg skriver dette.

Et grep jeg hadde sansen for, er at de ikke har prøvd å kopiere Sigourney Weavers Ripley. Det er vanskelige fotspor å følge. Cailee Spaeny, sist sett i «Priscilla», fremstår ikke like tøff. David Jonsson i rollen som Adam bringer også en menneskelig dimensjon til den kunstige intelligensen.

Likevel blir hyllesten til de gamle filmene noe overtydelig et par steder. Bildet hvor et av monstrene omtrent slikker Ripleys ansikt, er kopiert. Slikt er morsomt for gamle fans, men det er ikke nødvendig. Dette filmmarerittet står støtt på egne bein.