Matt Damon og Casey Affleck mangler glød i «The Instigators»

I mine ungdomsår var det en overflod av filmer om det store kuppet på kino. De handlet enten om det perfekte ranet eller det totalt mislykkede. Denne filmen tilhører sistnevnte kategori, der alt som kan gå galt, går galt.

Med Matt Damon og Casey Affleck i hovedrollene befinner vi oss et sted mellom kompisfilm, actionkomedie og krimthriller. Ulike omstendigheter gjør at de motvillig må gjennomføre et ran sammen. Rory (Damon), som blakk ekssoldat, trenger desperat pengene. Cobby er ute på prøve og har mer uklare motiver.

Foranledningen er en pengeinnsamling i regi av Bostons korrupte borgermester (Ron Pearlman). Han stiller til gjenvalg og krever av alle som vil tjene penger på byen, at de stiller opp med en sekk med cash.

Oppdragsgiveren til Rory og Cobby er en smågangster som av en eller annen grunn ikke greier å få tak i noen som er bedre skikket for oppdraget. Det er der filmens komediegull er ment å ligge. Det sier mye om Damon og Afflecks kvaliteter som skuespillere at de i sine beste øyeblikk her makter å forvandle gråstein til noe som glitrer. Men de tilhører dessverre unntakene.

Sammen med Rorys psykolog, Dr. Rivera (Hong Chau), havner de på vill flukt fra politi og myndigheter. Ikke spør om hvorfor psykologen blir med, det er et av mange premisser vi bare må akseptere. Og det ville vært helt greit – om bare kjemien mellom de tre i bilen var engasjerende nok.

Affleck har de beste replikkene, kanskje fordi han selv har vært med på å skrive manuset. Damon og Chau sliter med å komme inn i filmen. Som tidligere soldat med depresjoner er Damon så tilbakeholden i spillet at han sinker dramaet. Det er et artig påfunn at terapitimen med Rivera fortsetter under biljaktene, men det gnistrer ikke av samspillet.

Det smeller heller ikke av replikkene. Filmen utspiller seg i dag, men alle referansene er utdaterte. Cobby viser til sjahen av Iran for å beskrive graden av korrupsjon hos borgermesteren.

Når han fantaserer om å rømme til Bolivia, er det utvilsomt «Butch Cassidy og Sundance Kid» det vises til. Kanskje er det ment som et grep for å forsterke at de er «ute av tiden». Kanskje er det et uttrykk for at filmen er rettet mot et godt voksent publikum. Men uten et godt nok manus og kjemi mellom skuespillerne hjelper det lite. Det er synd.

Damon og Affleck var i 2001 med på å gjenopplive denne støvete sjangeren med den elegante «Oceans 11». Doug Liman, som har gitt oss gode filmer før, virker her rett og slett uinspirert.