«Elizabeth Taylor – The Lost Tapes»: Den siste store filmstjernen

Det er vanskelig for nye generasjoner å forestille seg Elizabeth Taylors berømmelse under hennes velmaktsdager. Ingen i vår tid er i nærheten av å dominere mediene på samme måte.

Hennes stormende forhold til skuespiller Richard Burton gikk som en føljetong i all verdens aviser. De var umulige å unngå. De ble fordømt av Vatikanet og var for eldre generasjoner en målestokk for fallende moralverdier.

Hverken romansen mellom Kim Kardashian og Ye/Kanye West eller Pamela Anderson og Tommy Lee kan måle seg. Om vi legger til det medieombruste forholdet mellom prins Harry og Meghan Markle, begynner vi å nærme oss dimensjonene.

Taylor var gjennom flere tiår Hollywoods ubestridte dronning. Hun representerte en glamour som allerede den gangen var på retur. Paparazziene som svermet rundt henne, brøt effektivt ned denne glamouren, hevder Taylors kollega, førsteelskeren George Hamilton. Han er en av flere stemmer som sammen med Taylor selv kommenterer hennes karriere i denne filmen.

Filmen har ingen synlige talking heads. Som i «The Last Movie Stars», dokumentarserien om Paul Newman og Joanne Woodward, får vi servert en engasjerende collage med nøkkelscener fra filmene hun medvirket i.

Vi får også interessante dekonstruksjoner av de iscenesatte reportasjene hun stilte opp på. Det som tilfører denne filmen det lille ekstra, er Taylors egen hypnotiske stemme. Den stammer fra noen opptak Life-journalisten Richard Meryman gjorde med henne i 1965. Og det er Taylors sarkasmer og personlige betraktninger som skaper en spennende dynamikk mellom lyd og bilde.

Jeg kan ikke huske en tid da jeg ikke var berømt, slår Taylor fast tidlig i filmen. Uttalelsen er typisk for hennes fascinerende veksling mellom undring og kynisme.

Når hun forteller om barndommen, er det som om hun snakker om en annen person. Hun skiller ofte mellom produktet Elizabeth Taylor og den virkelige personen. Men noen ganger går hun seg vill og vet ikke lenger hvem av dem hun er. Helt fra starten av karrieren ble hun et investeringsobjekt som filmstudioene hadde total kontroll over.

Hun ble en stor stjerne som 11-åring med debuten i «Lassie Come Home» i 1944. Det tok bare fire år før hun debuterte i en voksenrolle som 40-åringen Robert Taylors kone i «Conspirator». Over natten måtte hun fremstå som en sofistikert voksen kvinne, men i realiteten var hun en livredd 16-åring uten livserfaring.

Studioene iscenesatte ikke bare livet hennes på lerretet – de skrev også manus til hverdagen hennes. De ga henne et par timers skoleundervisning hver dag i tillegg til beinharde arbeidsøkter på sett. Resultatet ble at barnet hverken ble spesielt opplyst eller fikk tid til å utforske det hun ønsket mest av alt: skuespillerkunsten.

Studioene iscenesatte dydige stevnemøter med andre filmstjerner for at pressen skulle ha noe å skrive om. Men også det var bare en rolle. Taylor forteller om opprøret som vokste i henne. Men hun tok det ikke ut ved å velge andre roller eller spille i andre typer filmer. I stedet kastet hun seg ut i noen katastrofale ekteskap som skulle dominere amerikanske medier helt frem til hennes død.

Filmens fremste kvalitet er det innsynet vi får i filmstudioenes brutale repertoarpolitikk. De kalte skuespillerstaben for stallen sin. Sexismen var dypt nedfelt i kulturen. I flere arkivopptak ser vi hvor dreven Taylor ble i å manøvrere seg gjennom dette minefeltet.

I likhet med Ingrid Bergman fikk hun smertelig erfare at det var grenser for hva en kvinnelig stjerne kunne tillate seg. Vi får aldri noe godt svar på hvilke kvaliteter Taylor hadde som filmskuespiller, eller hva det er som skaper en filmstjerne.

Richard Burton, som var flasket opp på britisk teater, var full av fordommer da han møtte henne. Hun var en stor stjerne, ja, men kunne hun spille? Under opptakene til storfilmen «Cleopatra» (1963) oppdaget han hennes geni. Taylor oppnådde resultater ved å gjøre tilsynelatende ingenting. Hun hadde dette udefinerbare noe som kamera elsket. Flere slike betraktninger hadde vært kjærkomne.

Vi får et gjensyn med Taylor og Burtons mest kjente samarbeid, filmversjonen av «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1966). Men det er få betraktninger om hvordan innspillingen gjenspeilte det turbulente forholdet mellom dem, og hvorfor det var Taylors beste filmrolle. Hun berører selv noe av sannheten, tror jeg, når hun forteller at hun på filmen slapp å være Liz Taylor. Hun glemte for en stund å være stjerne og ble den skuespilleren hun hadde drømt om å være.