For en maktdemonstrasjon!

Første konsert lørdag er en smått legendarisk spot på Øya-programmet. Publikum har helg og er klare for å virkelig hoppe inn i festivallivet. Tidligere år har imponerende store folkemengder ankommet tidlig for å skape liv og røre.

Også i år.

Nå er det norgesvennen Veronica Maggio som har æren av å få plassen. Hennes sjelfulle, nostalgiske popmusikk burde være en perfekt start på Øyafestivalens siste dag, eller? Jepp.

Noen fuglelyder spiller fra scenen for å fange publikums oppmerksomhet i minuttene før konsertstart. Vi får blant annet se en vipe. Kul fugl. På den sjøskjellformede scenen skrider Maggio så frem til vill applaus. «V för Vendetta» skaper umiddelbart gode vibber.

Bandet er i form, og hovedpersonen er åpenbart påskrudd. Dette er stemning en lørdags formiddag. Strålende pop i strålende sol.

Veronica Maggio og bandet holder på momentet og kjører raskt videre med «Se mig». Stadig flere tilskuere dykker inn, festivalfølelsen er til å ta og føle på. Dette er låter mange av oss har et forhold til.

Musikken kan vel best beskrives som en form for nostalgi-pop. Veronica Maggio henter bredt fra foregående årtier. Og som vanlig (jeg har sett henne på norske festivaler nesten vært år nå) har hun en fantastisk kontakt med publikum.

Området foran scenen foran scenen fylles opp, og når «Välkommen inn» setter i gang, er det superstemning. Jeg har skrevet det før, men dette er hva festival handler om for meg. Evnen til å samle en variert gruppe mennesker rundt noe som faktisk betyr noe.

«Satan i gatan» lyder gigantisk over folkemengden. Helt rått. Jeg innser også at Maggio har verdens kuleste pelsstøvler på seg. Et stilikon, rett og slett.

Her har Øya vært smarte i bookingen. Når vi er på «Jag lovar», synger alle med. «Måndagsbarn» blir en liten folkefest for et overraskende lite skravlende publikum. En rolig hitparade.

Da kan du jo bare tenke deg hva som skjer når megahiten «Jag kommer» setter i gang. Sjelden har jeg sett så våkne mennesker klokken halv to en lørdag. Allsangen er imponerende høy, folk danser, og andre sitter i gresset. Her er noe for alle.

Jeg husker da jeg hadde debutskiven til Veronica Maggio på i-poden. Det virker som mange har lignende minner. Når «Sergels torg» avslutter, er alle blikk klistret på scenen. Helt nydelig.

Så får vi til og med ekstranummer etter at publikum roper om det. «Storma tills vi dør» er en «deep-cut» utført med herlig innlevelse. Selv når lyden kuttes på aller siste låt, «Mitt hjärta blöder», er klappingen taktfast.

For en maktdemonstrasjon!