Hvor ble den av, den storslåtte slektssagaen i strømmemylderet? «Bridgerton» er gøyalt, men like mye fantasi som familie. «Succession» er Shakespeare som moderne familietragedie, men strekker seg over for få generasjoner.
Heldigvis er fantastiske «Pachinko» tilbake. Åtte nye episoder drar oss elegant gjennom tiår og generasjoner, verdenskriger og kontinenter.
«Pachinko» debuterte selvsikkert på Apple TV+ i fjor. Filmatiseringen er basert på en kritikerrost roman av koreansk-amerikanske Min Jin Lee. Boken ble kåret av New York Times til en av årets beste i 2017. Serien fikk et stort publikum i USA. Nå fortsetter oppdriften med en suveren andresesong.
Tragedier, triumfer, kjærlighet og krig
I første sesong fulgte vi koreanere som flyktet til Japan for å jobbe i 1915. Der krøp unge Sunja rundt nederst på rangstigen. Hun dykket etter perler og vasket klær. Sunja fikk barn med en japansk fiskemegler, noe hun holdt skjult for guttungen og omverdenen.
Fra dette enkle utgangspunktet ble vi tatt med rundt i tid og verden. Jappetiden i Tokyo 1989. Jordskjelvet i Yokohama i 1923. Osaka 1975. Wall Street i 1989. Historien dekker fire generasjoner koreanere og deres møte med tragedier, triumfer, kjærlighet og krig.
Den mektige Koh Hansu (Lee Min-ho) er den hemmelige faren til smarte, unge Noa. Moren Sunja vet det, seeren vet det, men i serien skaper det ekstra spenning. Foto: Apple TV+
Nye biter i familiepuslespillet
Første sesong hadde Sunja som hovedperson. I denne sesongen får du et mer jevnt vektet rollegalleri. Seriens dramatiske tyngde bæres stadig mer av Noa, sønnen hun har med den mektige fiskemegleren Koh Hansu.
Noa er familiens smarteste. Etter trange år på bondelandet etter USAs atombomber gjøres unggutten klar for universitet. Ingen i familien har før tatt utdanning. Anti-koreaner-stemningen i Japan er tiltagende. Sunja og Koh Hansu er uenige om mye, men begge skjønner at familien må søke seg ut av arbeiderklassen.
Denne historien tar mer plass utover sesongen, men vi får også utdelt andre biter til familiepuslespillet. Flere av dem kommer fra de dramatiske augustdagene i 1945 da Japan ventet på alliert bomberegn.
Den aldrende Sunja (til høyre) fyller en av tidslinjene i «Pachinko». Her i middag med barnebarnet Solomon og mystiske, japanske Naomi. Foto: Apple TV+
Mor-og-sønn drama
Det er mye som imponerer og fascinerer med «Pachinko». Overgangen fra kronologisk roman til serie som hopper i tid, er et sjansespill som seirer, også i sesong to. Grepet gir historien ekstra spenning. Det gjør fremdriften mer medrivende, siden seeren stadig blir utdelt nøkler til emosjonelle rom man tidligere så vidt har sett inn i.
I kjølvannet av «Oppenheimer» får 1945-scenene en ekstra klangbunn. Dette utnytter serien på dyptpløyende vis, akkurat slik den strålende filmen «Godzilla Minus One» gjorde det på kino i vår. Historien om Japan i timene og dagene etter to atombomber gir fremdeles vond gåsehud.
Skuespillet er fremragende. Kim Min-ha, som spiller unge voksne Sunja, er en studie i kontrollerte følelser og kroppsspråk med de minste, mest fortellende bevegelser. Serien tør å spille ut stille, trykkende scener som forløses av briljant, komprimert dialog. Kim Min-has samspill med K-pop-stjernen Park Jae-jung, som spiller Noa, viser mor-og-sønn-nærhet som en slektssaga er avhengig av.
«Don’t worry ’bout tomorrow, live for today»
I disse nære øyeblikkene ligger mye av seriens briljans. «Pachinko» forteller vidtrekkende om slekters gang. Samtidig går den så nært inn i familiens dramaturgi at det blir rene intimitetsfestivalen. De små detaljene – et måltid, et blikk, en bolle nudler som fylles opp – fargelegger de store historiene.
På veien forteller «Pachinko» oss mye om innvandring, krig og integrering, men det føles enda større hvordan serien skildrer komplisert kjærlighet i en verden med tro på at ting skal gå seg til. Selv om det ikke alltid ordner seg, representerer serien et ukuelig ønske om å leve en dag til.
Dette understrekes av den livsbejaende og overraskende intromusikken. Mens karakterene fra serien danser, ler og nyter livet, dundrer The Grass Roots' glemte perle «Let's Live Today» på lydsporet. Lyden er fra 1966, men budskapet er tidløst: «Sha-la, la-la-la-la, live for today/And don't worry 'bout tomorrow, hey/Sha-la, la-la-la-la, live for today». Om det fantes en priskategori for mest stemningsskapende danseåpning, hadde «Pachinko» vært nominert sammen med «The Peacemaker» og «Deadpool & Wolverine».
Det skaper en nydelig, fargerik kontrast til det ofte beinharde dagliglivet og trykket Sunja og de andre lever under. Samtidig gir de vakre bildene en tydelig idé om livsviljen som er drivkraften for dem alle.