Sagaen om ringen er tilbake. Etter Peter Jacksons tre vilt suksessrike filmer fra 2001 til 2003, er rettighetene nå hos Amazons strømmetjeneste Prime Video.
De har bestemt seg for å gå noen tusen år tilbake i tid, før filmene – til tiden da allianser ble formet, og maktens ringer ble smeltet hos alvene i kongeriket Eregion.
Serien, som startet i 2022, handler om denne tiden og dette stedet. Vi er i samme geografiske område som i filmene og bøkene – Middle Earth og omegn – og møter en god del kjenninger. Dverger. Alver. Hobbiter. Orker. Trollmenn. Mørke guders løytnanter på jorden.
Handlingen er intrikat, men kan oppsummeres ganske enkelt. Etter åtte episoders oppvarming i sesong 1 kommer omsider produksjonen av ringer i gang. Det gjør at alle – menneske, ork, dverg eller hobbit – går av hengslene.
Daniel Weyman spiller The Stranger. I sesong to får vi endelig svar på hvem han er, men alle som har sett noen minutter av «Ringenes Herre»-filmene skjønner det med en gang. Foto: Amazon Prime Video
Strammer opp historiefortellingen
Nylig så jeg «Ringenes herre: To tårn» på kino igjen. Et symfoniorkester spilte lydsporet mens filmen rullet på lerretet. Opplevelsen var ikke overraskende storslagen. Det gjaldt både gjensynet med bildene og lyden av orkesteret. Jeg ble mer overrasket over hvor tydelig historiefortellingen var. Jeg husker den originale trilogien som seigere.
I løpet av de tre timene ble jeg også påminnet hvor skuffende sesong 1 av «Maktens ringer» utviklet seg etter en fin start. Det virker som serieskaperne J.D. Payne og Patrick McKay selv har kjent på behovet for å knytte skinken litt strammere til i denne ekstremt påkostede oppfølgersesongen.
Den første episoden av sesong to er nemlig sylskarpt fortalt. Manusforfatter Gennifer Hutchison, som har klatret i Hollywood via «Breaking Bad» og «Better Call Saul», viser enorm forståelse for hvordan en sesong skal sparkes hardt fremover på 67 tettpakkede minutter.
Lun humor og mørk spenning
Referansene til Tolkiens univers er forelegget. Åpningsscenene minner likevel også om Marvel-fortellinger på sitt kuleste, blant annet noen herlige assosiasjoner til oversette «Venom».
Etter en god start blir det likevel mye mageflesk midtveis. Det er mange historier som skal nøstes opp og sende seeren til neste sesong og fornyelse av Prime-abonnement. Når «Maktens ringer» setter fart gjennom den siste halvdelen, treffer den likevel forbløffende bra.
Galadriel spilles av Morfydd Clark. Den svenskfødte jenta har en ab de største rollene i sesong 2 av «Ringenes herre: Maktens ringer». Foto: Ross Ferguson / Prime Video
Nøkkelen til suksessen er selvsagt at tittelkarakterene dukker opp. Ringene blir laget. De fortryller sine eiere. Smykkeposen med ringer skaper et maktkaos Arbeiderpartiet på tidlig 80-tall ville vært misunnelige på. Da får serien sin gjenstand for begjær, sin McGuffin, sin «Pulp Fiction»-koffert som skinner gull.
Akkurat slik ringene forgifter hjernen til dem som bærer dem, drar de seerne inn mot handlingens kjerne. Det tok halvannen sesong, men når «Maktens ringer» pakker den mørke Sauron-spenningen inn i lun humor fra Tom Bombadil, da er det gøy å se på TV.
Rory Kinnear som Tom Bombadil løser også et eldgammelt «Ringenes herre»-problem: Endelig får filmskaperne til å bruke den gøyale karakteren på en riktig måte i handlingen.
Rory Kinnear som moroklumpen Tom Bombadil. Foto: Prime Video
Tidvis langt unna Tolkien?
Mange dypt dedikerte Tolkien-fans vil nok se «Maktens ringer» med et like kritisk blikk som Sjaman Durek leser norske aviser. Det er forståelig. Seriens uttrykk og tone er ofte langt unna det J.R.R. Tolkien og hans etterkommere har brakt til torgs.
Volden topper «Game of Thrones» på en blodrød dag. Karakterene fremstår mer moderne. I dagens strømmelandskap fungerer «Maktens ringer» likevel meget bra.
