Eurythmics synger «Sweet Dreams». En mann med sigar betrakter sitt kongerike. Inn fra sidelinjen suser en nedslitt bil rett opp i svømmebassenget.
Slik starter NRKs familieserie «Våre beste år». Du vet at du ubønnhørlig tilhører de voksnes rekker når ungdomstiden blir nostalgisk underholdning på statskanalen.
Mystiske gen x
Vi skriver og snakker mye om boomers, millennials og gen Z, men hva med gen X? Denne «glemte» generasjonen, oppvokst på 80-tallet, dratt mellom radikalisme, AKP, atombomber, Thatcher, NRK og kabel-TV.
Gen X vet hvordan livet utspant seg før mobiltelefonen. Vil dere vite hvorfor vi er så tilbakelente og ironiserer over det meste? Da får dere kanskje et lite, men nokså uhøytidelig, svar her.
Siri (Pernille Sørensen) viser oss hvordan livet var før mobiltelefonen. Foto: Feelgood/NRK
80-tallet var et samfunn i endring – en tid hvor radikale livssyn kolliderte. I «Våre beste år» kræsjer de på Lysejordet i Oslo. Familien Ihle er gode kommunister. De har deltatt i gatekamper og bor i et hippiekollektiv på landet. En dag bryter moren Siri (Sørensen) opp. Hun tar med seg barna og flytter til vestkanten.
Etterkrigstidens sosialistiske idealer får bryne seg på kapitalisme, sossete ungdom, jappetid og dyr champagne.
Mye nostalgi
Etter noen episoder funderte jeg på hvem som er målgruppen. Gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy hos meg, men for dagens unge blir dette kanskje mer forunderlig enn morsomt. Serien lener seg tungt på nostalgifaktoren.
Serien er en dramakomedie, og det kan være en intrikat balansegang. Et av de store problemene er at serien komediemessig baserer seg på situasjoner som hadde egnet seg godt som en sketsj. Det går på bekostning av innlevelsen i karakterene.
Vannsengkongen (Christian Skolmen) er bildet på jappetidens utskeielser. Foto: Feelgood/NRK
Dessuten er serien for glad i sin egen tidskoloritt, og her må jeg bare si at den er gjenskapt ned til minste detalj. Produksjonsdesigneren må ha hatt muntre turer ned i NRKs lagerrom. Dessverre går de seg også litt bort, for en serie må ha fremdrift.
Mange av sekvensene ligner nemlig mest på en musikkvideo. Det er en svakhet for spenningskurven, men en styrke for oss som mener at den beste popmusikken ble laget på 80-tallet. Lydsporet består av Alphaville, Frankie Goes to Hollywood, Starship, A-ha og glemte perler som «Samurai» av Michael Cretu.
Overgangen fra gatekamp til Ullern blir ikke enkel for familien Ihle. Foto: Feelgood/NRK
Børs og katedral
«Våre beste år» er på sitt beste når den viser hvordan barna sliter i møtet med sossenes rike miljø. Kravet om å passe inn er like ille i dag. Temaet er universelt. Som datteren så treffende sier det før hun blir korrumpert av en ung Frp-er: «På vestkanten er forbruket høyt og moralen lav.»
Serien er inspirert av Ole Martin Ihles bok «Da He-Man kom til Norge: En fortelling om å vokse opp på 80-tallet». Han har skrevet seriens manus sammen med regissør Eivind Holmboe.
Dialogen i serien er velskrevet og god. Jeg har stor sans for hvordan de tar kjente uttrykk og pakker dem inn i handlingen. Vi må jo huske at NRK ikke er en børs, men en katedral.
Livet i hippiekollektivet har sine krevende sider. Her med Ida Elise Borch, Pernille Sørensen, Ingvill Marie Nyborg Foto: Feelgood/NRK
Langdryg
I perioder blir serien navlebeskuende. Er den i bunn og grunn en dårlig skjult hyllest til allmennkringkastingen? De har til og med gravd frem Titten Tei, Halvsju-klokken og Trond-Viggo Torgersen. Det er småmorsomt for oss som kjenner det igjen, men sekvensene om NRKs fremtid er langdryge.
Det hele reddes av sjarmerende ansikter foran kamera. Sørensen er ingen karakterskuespiller, men hun er god når hun får spille på de mest hysteriske strengene. Bjørn Tomren fra «Stjernekamp» vokser seg godt inn i rollen som den tafatte farsfiguren, mens Christian Skolmen er passe motbydelig som vannseng-krøsus.
På sitt beste er serien severdig og morsom på grensen til det hysteriske. På sitt verste er den slitsom. Den tar 80-tallet på kornet, og mange vil nok, i likhet med meg, le godt.
