Nylig har en sjokolademuffins gått viralt under OL. Svømmeren Henrik Christiansen (27) har nemlig delt flere videoer av en muffins, som han mener er «insane».
Når en sjokolademuffins går viralt, er det klart Vink kjenner sin besøkelsestid. Og helt siden vi så muffinsen for første gang, har vi hatt én tanke i hodet:
Hvordan kan våre anmeldere få smakt på denne muffinsen?
Det skulle vise seg å være vanskelig. Bli med på muffinstokt.
Muffinsen befinner seg inne på «Olympic Village». Her er det kun utøverne som har lov til å være, i tillegg til noen få andre. Sånn som fysioterapeuter og pressekontakter.
For å få tak i muffinsen måtte vi derfor få tak i en person på innsiden.
I utgangspunktet bør ikke det være vanskelig. Vi har flere sportsjournalister fra Aftenposten i Paris. Men det er én ting som kompliserer det.
Under OL er det god kutyme at journalistene ikke kontakter utøverne direkte. All kommunikasjon skal gå via managere og pressefolk.
Det er dessuten kanskje ikke for en muffins man skal bryte denne avtalen. Og ingen journalister har tilgang til OL-landsbyen.
Og til manges overraskelse er det veldig mye annet som skjer enn muffins-anskaffelse under OL. Med andre ord: Folk er opptatt med helt andre ting.
Derfor måtte vi godsnakke.
Aftenpostens sportsjournalist Odd Inge Aas tok på seg oppdraget. Og etter noen smiskeforsøk fikk vi tak i en mann på innsiden.
Vår sportsjournalist i rosa ring til venstre. Vår innsidemann i ringen til høyre. Her under en pressekonferanse tidligere i uken. Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten
Han heter Halvor Lea og er pressesjef for den norske OL-troppen. Han bekreftet at han kunne bruke noen minutter av sin dyrebare tid til ære for vårt viktige oppdrag.
Vår sportsjournalist møtte pressesjefen under et pressetreff for Karsten Warholm, og vi var ett steg nærmere.
Så gjensto det store spørsmålet. Hvordan skulle vi få denne muffinsen til Oslo slik at våre matanmeldere fikk smakt på den?
Det ble ikke enkelt.
Ingen av journalistene i Paris skulle hjem i nærmeste fremtid. Og vi kunne ikke vente. Vi måtte smake denne muffinsen så fort som mulig.
Vi forsøkte med et innlegg på Facebook for å sjekke om noen i omgangskretsen skulle hjem fra Paris. Det var kanskje ambisiøst, men man vet aldri.
På et tidspunkt vurderte vi til og med å fly ned. Før jeg innså at det kostet over 5000 kroner, og dette ikke var en rimelig sum for arbeidsgiver å betale for en muffins. Ikke var det særlig klimavennlig, heller.
Deretter måtte jeg sjekke ekspresslevering. Hvor fort kunne jeg få en pakke levert fra Paris til Oslo?
Det var begrensede muligheter, rett og slett. Og svindyrt.
Til slutt måtte vi gi opp. Vår sportsjournalist måtte få æren av å smake. Vi fikk være med over Facetime.
Se hvilken karakter muffinsen får i videoen:
Sportsjournalisten er enkelt og greit positivt overrasket. Og jeg kjenner at det klør enda mer i fingrene etter en flybillett til Paris, men noen ganger må man rett og slett leve gjennom andre.