Egon er et bra sted å være, men en elendig restaurant

Egon. Noen ganger brukt som et slags skjellsord.

«Svigers er helt krise når det gjelder mat – drar alltid på Egon.»

Men samtidig så elsket av mange. Et kompromiss og en utvei i diskusjoner:

«Men dere, vi drar bare på Egon.»

Begge disse fortellingene om Egon er riktige. Det er konklusjonen etter to besøk på Karl Johan-filialen. Én gang med barn og én gang med kompiser. Herre så dårlig mat vi fikk, men jammen hadde vi det hyggelig.

Ingenting er som å starte et måltid med å trykke på mobilen i 20 minutter, som en pensjonist som skal kjøpe Ruter-billett.

Ja, for her må man bestille med app. Bla seg frem i en meny på størrelse med eiernes overskudd. Hver eneste gang du trykker på en rett, må du gjennom et steg der Egon forsøker å selge deg noe ekstra.

Skal du ha mer å drikke? Ny runde i appen. Hvis ikke må du stille deg i køen til baren. Den er mye i bruk. Flott at baren er populær, tenker sikkert Egon. Nei, det betyr at folk misliker appen, tror jeg.

– Da jeg ventet i baren i sted, så jeg rettene komme ut fra kjøkkenet. Alt så fett og digg ut, sier kompisen min.

Men også han skulle bli skuffet. Dette er den lengste rekken av dårlige matserveringer jeg noensinne har fått. Kompisen min, som er enkel å tilfredsstille, konkluderer slik etter måltidet:

– Det var faktisk ingenting som var godt.

En viktig del av Egons strategi er at «alle» skal få noe de liker. Derfor inviterte jeg tre kompiser for å teste en haug med retter. Her er noen lavpunkter:

Taco crispy chicken: Når jeg løfter den lille tacoen, renner det en teskje vann ut av den. Hæh? Jeg bikker den igjen, og det renner enda noen dråper. Vannet kommer trolig fra revet gulrot som har ligget i vann.

Den friterte kyllingen er tørr på innsiden. Helheten smaker altfor søtt. Krydringen er svak og ubestemmelig.

Pasta carbonara: Selve pastaen er altfor mye kokt. Det samme med sausen, der eggene er blitt til eggerøre. Med de svære baconskivene som ligger drapert over retten får vi nesten følelsen av å spise frokost.

Pork belly wok (252 kroner) er søt som en dessert og risen er tørr i kantene. Noen kjøttstykker er seige. Andre er fulle av fett. Rett og slett vond mat.

– Men se her da dere!?

Det skjæres i den 350 gram store entrecôten (450 kroner) og håpet stiger. Fin og rosa inni.

– Eh, nei ...

Ordentlig seigt og knudrete kjøtt. Biff er bingo på steder som dette, for kvaliteten varierer mye. I tillegg får vi en tykk og absurd smakløs béarnaisesaus. Den minner om dårlige ferdigvarianter. Ingen syre eller smak fra estragon er å finne.

Til biffen velger vi den eneste ålreite rødvinen på et utrolig stusslig vinkart. Selv om det går gode 20 minutter mellom forretter og hovedretter, blir vinserveringen betydelig forsinket. Servitørene er vennlige folk, men totalopplevelsen (inkludert app) er rett og slett nedslående.

En lørdag er vi tre voksne og tre barn på Nasjonalmuseet. Så blir barna sultne. De vil ha pølse. Ingen av oss voksne vil bruke lørdagen på å utfordre det, men vi vil ikke på Narvesen heller.

«Men dere, vi drar bare på Egon.»

Vi angrer umiddelbart, for det er lang kø for å få bord. Ja, så populært er stedet.

En servitør som til slutt skal finne bord til oss, blir borte i 15 minutter. Men så snart vi er inne, får alle tre barna et aktivitetshefte fra brannbamsen Bjørnis. Vips kan de voksne snakke med hverandre. Det er belønningen. Straffen er å lære barn at restaurant er et sted man får:

Grillpølse med fries (78 kroner). Barna liker dette, og sånn sett er det smart. Men kvaliteten på det som serveres, to masseproduserte pølser og ikke helt sprø pommes frites, er ikke bra.

Pizzabuffeten (172 kroner) er noe bedre. Men det er lite annet å juble for enn at behovet for salt, fett og karbohydrater stilnes.

Det er mange pizzaer på menyen, men bare to av gangen å velge mellom i buffeten. De tre vi får prøvd, smaker forbausende likt. Det er knapt mulig å smake skinken og soppen på «Klassikeren» – særlig om du har rømmedressing på – for smakene er så milde. Det bedrer seg nesten ikke med pepperonien eller tacopizzaen, der råvarene later til å være av billigste stort. Skorpen er gigantisk og sprø på feil måte – mer porøs, som en Big One-bunn. På siden får du salatblader.

Ja, prisen er lav, men dette er ikke god verdi for pengene. En italiensk pizza på bra steder, som man blir ordentlig mett av, koster rundt 200-lappen. Slike steder fungerer bra med barn også.

Den andre grunnen til at folk velger Egon, er at det er hyggelig der. Atmosfæren er lun, og på bordet brenner levende lys. Rommene er delt opp på smarte måter, med båser og skillevegger, som gjør underverker for akustikken. Toalettene er moderne og helt rene. Ja, det er kanskje noen falske bøker i hyllene og litt kommersiell estetikk i baren. Men med opplegget for barn i bakhodet, gir jeg faktisk karakter 5 til miljø.

Dessuten er lokasjonen en nøkkel. Alle de 45 Egon-restaurantene i landet er sentralt plassert, ofte med gode uteserveringer. Og de er aldri for nærme en annen Egon – noe som er helt bevisst. Egons eiere får årlig tilbud om 40 nye lokaler, ifølge dem selv, men takker nei.

Egon er et bra sted å være, men en elendig restaurant. Og tilbudet kommer til å bestå, for her går det som en kule. Moderselskapet hadde et overskudd på 95 millioner kroner i 2022.