Det går skeis på Köd

Det er ingen som drar på biffrestaurant for å spise små pastakreasjoner med sjøkreps. Men når de først tilbyr en så flott forrett, måtte vi teste om den var verd 185 kroner.

Konklusjon: Jeg ville ikke spist den igjen om jeg så fikk den gratis.

Men Köds appell ligger jo et annet sted. Følelsen er som på et nyoppusset Stordalen-hotell: Her har vi gjort det litt stilig, men dette er et sted for alle. Få fredagsstemningen i mørke lokaler med skinnmøbler og marmorbord. «Perfekt stekte biffer og nøye utvalgte viner», er løftet. Vel ...

Köd er en dansk kjede, og navnet spiller altså på dansk for kjøtt, «köd». Men starten på vår kveld minner mest om kø.

Vi venter et kvarter på å få bestille. Så spør vi servitøren om hjelp med disse «nøye utvalgte vinene», men han er rimelig blank. Generelle ord som «rund» dras opp av hatten, men det virker ikke som at han egentlig vet hva vinene smaker. Utvalget er imidlertid kuratert til å passe til biff, så vi finner en passende flaske Vega Sicilia Macan Clasico 2018.

Den koster litt over to ganger polpris, smaker godt av mørke bær og passe med eikefat.

Så går det altså ordentlig skeis med denne tortellinien. En bisque (suppe) helles over tallerkenen ved bordet – så flott atte’ – men den smaker absolutt ikke sjøkreps. På innsiden av en seig pasta er det en tørr, pappaktig masse. Denne massen skal på papiret bestå av sjøkreps, urter og «lett fisk». Hva er dette for noe tull?

Bedre er ikke forretten «laks og avokado». Dette blir kvalmt, for her er en rekke myke konsistenser sauset sammen. Og vi får en stor rosett med røkt laks i en slags klump oppi alt det myke.

Tartaren, som er tettpakket og litt knudrete i konsistensen, er et mye bedre valg. Mildt kjøtt, litt majones og litt sprø chips. Den er dessuten pen å se på.

Når det kommer til biff, er det mange som holder côte de boeuf høyest. Altså en stor entrecôte med bein. Varianten er uten bein og dermed «bare» en entrecôte. Den koster 960 kroner og rekker til to. Til tross for at biffen er stor, er den overstekt et godt stykke over medium.

Til gjengjeld er den smakfull og mør med fin stekeskorpe.

Det samme kan ikke sies om striploin, altså ytrefilet, til 525 kroner. Den ser blek ut, med unntak av et glissent stekemønster fra en grillpanne.

Kjøttet er overstekt, smakløst og mindre mørt enn forventet. En gresskarpuré ligger spredt utover, men smaker så lite at den blir totalt meningsløs.

Den samme pureen og mønsteret finner vi på indrefileten til 395. Men den er, som indrefileter flest, mør og god. Med den beste av de tre sausene vi prøver, peppersausen, smaker dette rimelig bra.

Verre er det med en smakløs bearnaise. Den minner om butikkvarianten og har størknet på toppen. Eller en rødvinssaus som føles skarp, som fra eddik.

Trist er også overkokte aspargesbønner. De er toppet med sprø parmesanbiter som virker masseproduserte.

Det Köd får til best, er potet. En myk og fin stappe med bacon og fett fra wagyu-biff metter og tilfredsstiller. Pommes fritesen er sprø og godt saltet. Men styr unna den med trøffelsmak, som blir tett og besk fra trøffeloljen.

Utover kvelden sitter servicen rimelig bra. Vennlige servitører med god timing.

Men matens middelmådighet sementeres med dessertene. En jordbærparfait ser fryktelig billig ut der den ligger på vaniljesaus, med jordbærsaus i sikksakk og ett stusslig jordbær. Litt kunstig på smak er den også, søt og mettende. Barnevennlig, kort sagt.

I den friterte eplekaken er smakene mye bedre. Karamell, hvit sjokolade og vaniljeis harmonerer bra. Men det er en merkelig kreasjon. Den er flat og fritert, som en schnitzel, og konsistensen i deigen sitter ikke.

Til tross for nivået på maten kan jeg forstå at Köd trekker kunder.

Atmosfæren er god. Det er fint, men ikke fisefint. Ja, det hele føles tilgjengelig, bare litt kulere enn Egon. Et sted som ville passet inn i hvilken som helst hovedgate i nordiske byer.

Og biff selger. Ja, folk vil ha biff. Jeg håper bare de får smakt en skikkelig god biff en gang også.