PJ Harvey på Øya: En sjeldent intens konsertopplevelse

Øyafestivalen er i gang, været er variabelt slik seg hør og bør, og vi skal til å få se PJ Harvey på hovedscenen. I mine ører er Harvey en perfekt utendørsfestivalartist, med luftig musikk og nok attitude til å holde på et mangfoldig publikum. Jeg ga også toppkarakter til platen hun slapp i fjor, så det burde jo love godt for kvelden.

Men funker det en tidlig onsdag kveld foran en småsliten tilskuerskare, som delvis er tilbake på jobb etter ferien?

Stemningen er i hvert fall god, der folk gradvis begynner å finne plass foran scenen, eller i den alltid så attraktive bakken over Amfiet hvor man kan sitte i ro og mak. Det er folksomt i Tøyenparken, tempoet er generelt rolig, og jubelen sitter løst når PJ Harvey introduseres av atmosfæriske toner.

Hun setter i gang med noen spor fra fjorårets slipp. Først ut er vakre «Prayer at the Gate». En stillferdig, men mektig, låt som fanger oppmerksomheten til de oppmøtte. Det understrekes av Harveys nærmest teatralske scenenærvær.

Hun lever seg virkelig inn i musikken, og drar oss inn i sitt musikalske univers.

Disse første par låtene smyger seg rolig fremover og spiller på styrkene fra det nyere materialet. Deretter er vi over i noen kutt fra albumet «Let England Shake», en personlig favoritt. Best av dem er «The Words that Maketh Murder», som lyder magisk mens vinden tar seg opp.

I ryggen har Harvey et dyktig og dynamisk band som henter mye ut av enkle virkemidler. Selv om energinivået generelt er lavt, er det gripende å lytte til. Hovedpersonen er ikke spesielt pratsom mellom slagene, men lyder fantastisk når hun åpner munnen for å synge.

Konserten holder seg hovedsakelig til de roligere vibbene, men noen mer hardtslående kutt dukker opp. Punkete «50ft Queenie» kommer som et lynnedslag i den bedagelige stemningen, og røsker tak i tilskuerne.

Her tar også Harvey større plass på scenen og ser ut til å storkose seg.

Også roligere spor leveres med en sjelden intensitet. Selv om det kan bli litt seigt, holder gjengen på scenen på spenningen. Avslutningsvis er vi tilbake i et mer rocka landskap. «Down By the Water» smeller selvfølgelig, mens «To Bring You My Love» topper alt av tidligere intensitet. Hun sier sågar et par avskjedsord. Rått.

Å spille syvtiden er ofte et litt vrient tidspunkt på festival. Folk er gjerne opptatt av mat, eller er på vei fra et sted til et annet. PJ Harvey får det til utmerket. Den duse, medrivende musikken hun serverer, huker tak i publikum. Siden hun har holdt på i noen tiår, har hun også en rik og variert katalog å hente fra.

Enkelte fans kunne sikkert ønsket seg litt mer driv, men under de gryende regnværsskyene var dette magisk.