Syv timer med kaos, ville historier, en sprengt vinflaske – og et sprengt budsjett

Aksel Hennie har fortalt en historie før. Er det noe han kan, så er det nettopp dette. Nå er han i gang med kveldens kanskje beste.

De andre gjestene på St. Lars merker at vi har vært ute i noen timer allerede. Det er tirsdag. Filmstjernen og de to Michelin-kokkene Dimitri Veith fra Mon Oncle og Carlos de Medeiros fra Bar Amour har fått i oppdrag å ta oss med på en drømmekveld i Oslo.

De velger seg to barer og to restauranter, men det er en twist her: De får ikke bruke mer enn 8000 kroner.

Vi er godt nede i glasset når det blir så høylytt at et gammelt ektepar snur seg gjentatte ganger, mens kameratgjengen skrattler og slår hendene i bordet.

De går aldri over grensen. Bare nesten.

Tilbake til start: Vi møtes klokken 17 på Dr. Jekyll’s ved Klingenberg, stedet portugisiske Carlos de Medeiros, franske Dimitri Veith og Aksel Hennie fra Lambertseter velger som startpunkt. Stedet minner Medeiros om Storbritannia, hvor han bodde tidligere. Dessuten har de god Guinness.

Med i følget er Medeiros' kaotiske bikkje, som visstnok er et internettfenomen med over 12 millioner visninger på Instagram. Her er han mest av alt en fare for de nytappede og duggfriske glassene med Guinness, Frydenlund pils og Crabbie’s ingefærøl, som trioen åpner kvelden med.

Alle vet at Hennie er blant landets fremste skuespillere, men ikke alle vet at han også er svært interessert i mat og vin.

– Jeg har reist mye for mat. Ikke bare til Michelin-restauranter, men også for de små og lokale. For meg er mat det nærmeste man kan komme innpå en kultur. Den gir deg et innblikk i hvordan et land er og hvordan de tenker, sier Hennie.

Maten kan være god som bare det, det viktigste er å likevel føle seg hjemme, mener Hennie. Det gjorde han på Noma i København, hvor han har hatt sin aller største matopplevelse. Han skrek da han fikk vinen. Kelnerne kom bort og lurte på om det gikk bra med ham.

Med både en portugiser og en franskmann til stede, går alle historiene på engelsk. Det er med andre ord ikke bare Aksel Hennie vi er ute med. Det er Hollywood-Aksel.

– Og så møtte jeg denne fyren her, da, fortsetter han og klemmer på Medeiros. Det hjalp på mat- og vininteressen.

– Hvordan er det mulig å putte så mye lidenskap inn i maten som han og Dimitri her gjør? Jo mer du erfarer slikt, jo mer må du ha av det, og jo høyere legges listen. Det er som en avhengighet.

Om det stemmer at maten gir oss det dypeste innblikket i hvordan er kultur er, hva sier da norsk mat om hvem vi er? Det er spørsmålet som drøftes når vi flytter oss inn i skyggen en tur.

Den norske matkulturen er skjør og i stadig endring, mener Medeiros.

Han får medhold fra Hennie.

– Før var vår matkultur å konservere og lagre, men oljepengene har gjort det irrelevant. Nå kan vi spise internasjonal mat som ikke trenger å bli lagret. Potetene som alle skulle ha i kjelleren, fisken vi saltet slik at den skulle holde for alltid. Det trengs ikke lenger, men den tradisjonen sier fortsatt veldig mye om vår kultur.

I dag er det vanskelig å si noe spesifikt om hva norsk mat er, mener Hennie, fordi vi er blitt så allsidige.

– Spør du barna mine om hva norsk mat er, svarer de ikke det samme som meg. De ville sagt taco, pizza og burger.

– Jeg håper ikke barna dine sier det, skyter Medeiros spydig inn.

Så må vi videre. Vi skal til kveldens første restaurant med 7540 kroner igjen på konto.

Trioen velger seg Szechuan Chengdu i Trondheimsveien, et sted som ved første øyekast kan ligne en hvilken som helst kinesisk restaurant, men som på ingen måte er det. Dette er en velkjent perle, for både nabolaget og ihuga matentusiaster.

– Det er så rart hvordan en liten kinesisk sjappe kan lage noe med så mye power, kommenterer Hennie.

Aksel Hennie er ikke bare på hils med servitøren. Nei, de har det mest kødne servitør/gjest-forholdet noen gang bevitnet. Det er små stikk frem og tilbake, hver bidige gang hun passerer:

Skuespilleren spør også om å få låne brillene hennes for å lese menyen, men før han kommer så langt, har Carlos bestilt fra en rød, kinesisk og laminert papplapp.

Mens vi venter på maten, begynner vi å se konturene av en samtaledynamikk som kan gå alle veier. Et forsvar for dødsstraff! Sadomasochistiske filmer som «Salò» og «Irréversible»! Naturvin! Gérard Depardieu! Voldtekt!

Det leder – kanskje naturlig – rett til den legendariske animasjonsfilmen «Terkel i knipe» fra 2004, hvor Aksel Hennie hadde alle stemmene.

– Det er den mest aggressive, vulgære og provoserende animasjonsfilmen som noen gang er laget, hevder Hennie.

– Noen gang! understreker han.

Samtidig kommer maten på bordet: Skivet storfekjøtt i chilisaus, krydrede fete tarmer, sterkt krydret oksefrosk, stekte aspargesbønner og sursøt kål.

– Jeg elsker tarmer, bryter Veith ut.

– Det er der dritten går ut, kommenterer Medeiros. Men det er likevel så godt!

For Hennie er måltidets høydepunkt kål i sursøt saus. Han serverer seg en siste runde, før vi må videre. Vi drar fra Chengdu med 6155 kroner igjen på konto.

På St. Lars blir vi plassert ved krembordet, tett inntil Tor-Arne Moens maleri av nettopp St. Lars – helgenen som led martyrdøden ved å bli grillet levende. Det er et briljant motiv for denne restauranten.

Samtalen tar flere uventede vendinger.

Vi prater om kokainen som flyter rundt på topprestaurantenes gjestetoaletter. Om drittsekker i Oslos kokkemiljø, om stresset og trakasseringen som ligger nedarvet i bransjen. Begge kokkene ser det som en del av sitt oppdrag å bryte med det. Skape et annerledes miljø.

– Jeg forstår godt at det kan ødelegge folk. Vi har pratet om det mange ganger, Dimitri og jeg. Fordi det gjorde noe med oss også, men det klarte ikke ødelegge oss. Jeg tror det har gitt meg litt traumer, men man må bare gå videre. Bransjen trenger en ny mentalitet, sier Medeiros.

Begge kokkene er stolte av Michelin-stjernene de har fått, men det er ikke dét som er viktigst.

– Det handler om hva som er prioriteringen din i livet, ikke sant? De siste to årene har jeg prioritert å være konsekvent og lage fantastisk mat og en enestående opplevelse. Det er mitt fokus. Uansett hva det koster, og det har kostet meg mye. Det har kostet meg gode vennskap, forteller Medeiros.

– Det var et offer jeg var villig til å gjøre. For å få en Michelin-stjerne, ja, men enda mer for resultatene, og responsen fra gjestene dag etter dag.

Men stjernene fyller ikke lommene, legger han til.

– Før fylte en Michelin-stjerne lommene dine. Nå er det motsatt. Nå fyller du deres lommer. Det er de som trenger å være relevante.

Dimitri Veith er opptatt av inkonsekvensen i utdelingen av stjerner.

– De ga Michelin-stjerne til et taqueria i Mexico. De serverer taco på plasttallerkener! Maten er sikkert veldig god, men hvordan tror du det går hvis jeg begynner med plasttallerkener i morgen?

– Côte de Boeuf på St. Lars er akkurat slik den skal være, kommenterer Hennie, som aldri var i tvil om hva han skulle bestille.

Og vinen? Den sjarmerende arrogansen til mesterkokken Dimitri Veith kommer til syne. Han harselerer med vinkartet. Det føyer seg inn i klisjeen om «den norske vinsmaken», mener han.

– Noen regioner er mye bedre representert enn andre. Det er alltid Burgund, Champagne og Bordeaux. Men veldig ofte får du mer for pengene ved å velge vin fra mindre profilerte regioner, som Alsace eller Loire. Disse regionene er ofte helt fraværende på norske vinlister. Det syns jeg er merkelig.

Han presiserer at han selv er fra Champagne og ikke har noe imot regionene som selger godt i Norge, han etterlyser bare litt mer variasjon.

På St. Lars ender han likevel på en burgunder. Noe klassisk, eksklusivt og delikat.

Deretter blir Veith borte i ti minutter fordi oppvaskmaskinen på Mon Oncle har gått i stykker. Samtidig begynner Aksel Hennie å prate om at et sted i Ulsåk(!) som heter The Bear House – Bakery & Pizzeria. Han mener de har landets beste bakervarer.

– Men uansett, fortsetter han, har dere tenkt over hva som skiller lapskaus og boeuf bourguignon?

– Rødvin, sier han triumferende, men til protester fra bordet.

Før desserten rekker han også å holde en kort appell om hvorfor menn bør få barn tidlig:

– For da vil ikke 20-åringene være «digge», de vil være «barn». Slik kan man bli kvitt grisene, messer han.

Og om den gangen han badet med Matt Damon i Ungarn. Det ble vanskelig, fordi Damon var så stor kjendis, må vite. Historien er i seg selv spektakulært lite spektakulær, men ikke når det er Hennie som forteller.

Til dessert får vi margben brulée med vaniljeis, rømmeis med størkaviar og olivenolje og den portugisiske klassikeren pudim abade de priscos med salte mandler og krem.

På St. Lars gikk vi inn rike, men gikk ut fattige.

Entusiasmen tok overhånd, budsjettet ble sprengt. 7000 kroner røk.

Vi glemte både tid og penger mens vi gikk oss vill i historier som denne: Om hytteturen til en gjeng udugelige «finansbros». Det er en av Aksel Hennies beste, selv om han visstnok ikke engang var til stede selv.

En av gutta på hytteturen hadde tatt med seg en flaske til 280 000 kroner, men da de skulle drikke den, var vinen for varm.

De bestemte seg for å legge den ut i snøen for å kjøle den ned. Noen timer senere var den glemt.

Da de først kom på hva som lå der ute, var de idioter nok til å ta den altfor raskt fra iskald snø til lun hyttevarme. Resultatet?

Carlos de Medeiros foreslår vinbaren Territoriet på Grünerløkka.

Der ramler vi inn og setter oss henslengt i baren, mens Carlos leter i menyen etter en måte å avslutte kvelden på. Han vil ta oss med til hjemtraktene, til Lisboa og til en drue ingen av oss har hørt om.

Ikke engang bartenderen.

Flasken han velger, er rødvinen Ramilo Nativas Tinto, laget på 100 prosent castelão.

Samtidig får vi servert det bartenderen kaller «hipsterchampagne».

Men så dukker det opp en fyr fra Luxembourg …

Han kommer inn i lokalet med brask og bram og to flasker vin i hendene.

Ikke lenge etter at han har entret lokalet, beordrer han fem glass i baren og styrter bort til oss. «Blindsmaking!» roper han. Ingen stopper ham. Det virker først planlagt, men det er det ikke.

For denne luxembourgeren har ingen peiling på hvem Aksel Hennie er. Han aner heller ikke at han er i ferd med å kræsje en reportasje om to av landets fremste kokker.

Hvis vi klarer å gjette riktig land, blir vi fortalt, venter det store premier.

En skuespiller midt i sommelierutdanningen sin, to Michelin-kokker, en journalist og en fotograf: Ingen av oss har noen sjanse.

Svaret viser seg å ligge bare 60 kilometer unna der vi står og slurper i oss vinen. Fra Ve Vingård i Holmestrand!

Norsk hvitvin!? Og like etterpå: Norsk rødvin!?

Mannen forteller at det allerede finnes 40 norske vinprodusenter. Tre av dem lager vin han har smakt og synes er god, forteller han. Det får Carlos de Medeiros til å tenke på den gangen han først hørte noen fortelle ham om britisk vin. Utenkelig først, men så sa det pang.

Etter syv timer kaos, sa det plutselig pang i hodene våre også. Det er tirsdag, og vi må komme oss hjem. Dimitri Veith og Carlos de Medeiros har retter å tilberede, Aksel Hennie har manus å skrive, låter å lage – og bøter å håndtere.