«Blink Twice»: En milliardærs blodige selskapslek

Regidebuten fra filmstjernen Zoë Kravitz begynner som en sosial satire med #metoo-implikasjoner, men den gaper over for mye.

Tech-milliardæren Slater King (Channing Tatum) lover offentlig bot og bedring etter anklager om uakseptabel oppførsel fra sine ansatte. Han planlegger å trekke seg tilbake til sin privateide øy for å gå i seg selv og finne harmoni.

Av en eller annen grunn vil han ha med seg en entourage av bekjente som kan holde ham med selskap. En av dem er Frida (Naomi Ackie), en servitør han nettopp har møtt under en pengeinnsamling til et av sine filantropiske prosjekter. Frida tar med seg venninnen Jess (Alia Shawkat). Sammen med et knippe andre jevnaldrende kvinner og menn flyr de til Slaters sydhavsøy. Her skal de finne harmoni gjennom velbalansert lek og subtile måltider.

Dette hadde selvsagt blitt en kjedelig film om det bare var det de fant. Når en milliardær inviterer sine såkalte venner til en utilgjengelig øy på film, forventer vi ugler i mosen. Og det får vi til gagns, av den blodige varianten.

Det er ikke ren horror og spenning Kravitz søker med dette prosjektet. Hun er mer ambisiøs enn som så. Helt fra starten spilles det på satire. Slaters offentlige botsgang for sin trakassering er akkurat så hyklersk og iscenesatt som vi mistenker.

Frida og Jess ser av en eller annen grunn gjennom fingrene med dette spillet. Det tar uvanlig lang tid før varsellampene begynner å blinke. Det er først mot slutten av filmen at vi forstår hvorfor. Fram til da blir vi vitne til noen dekadente dager og netter på Slaters herskapelige eiendom.

Det kan minne om et reality-konsept der Frida og de andre snart innser at de er mer deltagere i en besynderlig lek enn venner av Slater.

Problemet er at det er så mye dop og alkohol i omløp at ingen makter å tenke klart. Det er som om «Robinson-ekspedisjonen» degenererer til noe mørkere, et sted mellom siste delen av «Triangle of Sadness» og «Fluenes Herre». Selv om det er plantet flere urovekkende detaljer utover i filmen, er ikke dette en film som setter de våkne krim- og horrorfantastene på prøve.

Riktignok er det en hushjelp som går rundt og hvisker «red rabbit» til Frida. Det er selvsagt ikke tilfeldig. Men det gir ingen genuine gys eller avledningsmanøvre som kan overraske oss senere.

Kravitz makter å holde på oppmerksomheten vår, det skal hun ha. Det vitner om talent. Men hun vet ikke hvor hun vil med denne filmen. Hun sjonglerer sosial satire, horror og spenning, men mister til slutt grepet om denne balansegangen.

Når klimakset nærmer seg inne i de herskapelige omgivelsene, blir filmskaperne like desperate som rollegalleriet. Om ikke alt ga mening frem til da, er det som om noen også har puttet noe i drinken til manusforfatterne.

Det er skuespillerne som holder dette sammen, slik at vi blir sittende i kinosetet. Ackie har et uttrykksfullt ansikt som er som skapt for sjokkartede opplevelser og en fysikk til å komme seg ut av dem. Rundt henne ser vi begavede skuespillere i mindre roller som ikke rekker å gi oss noe uforglemmelig.

Adria Arjona er den som skiller seg ut i rollen som tidligere «Survivor»-deltager. Hun får oppsiktsvekkende mye ut av en liten rolle. Channing Tatum har som vanlig autoritet og karisma foran kamera. Han er et rolig og kalkulerende senter midt i alt hysteriet som bygger seg opp. Det er likevel ikke nok til å holde dette sprikende eksperimentet samlet.