«Quislings siste dager»: Erik Poppe har tilsynelatende tatt noen problematiske valg

Noe av det første Anders Behring Breivik gjorde i politiavhør etter 22. juli, var å sammenligne seg med Quisling.

Da Philip Manshaus kjørte mot en moské i Bærum i 2019 for å begå terror, sang han om Quisling mens han filmet seg selv.

Hvert år på Quislings dødsdag legger sympatisører blomster på graven hans.

Journalist Trude Lorentzen har dokumentert dette i podkasten «Quislings koffert» (NRK, 2021) og i boken med samme tittel (Kagge, 2023).

Quislings liv og levnet er langt fra en underfortalt historie, slik historien om krigsseilerne var, da den kom på kino i 2022. Det finnes en rekke bøker og dokumentarfilmer om Quisling.

Høstens spillefilm er inspirert av dagboken til presten Peder Olsen. Han var Quislings sjelesørger da landssvikeren satt på dødscelle. Men også denne historien er fortalt før, i VG (2015 og 2021), av prestens barnebarn.

«Quislings siste dager» er blitt en langtekkelig film, som føles litt ufokusert. Underveis tenkte jeg bare: Stakkars skoleungdommer som blir utkommandert til å se denne filmen i høst. Fortellerstilen er seig.

La gå at folk snakket annerledes for 80 år siden enn i dag, men Gard B. Eidsvolds portrettering av Quisling føles litt vel teatralsk. Det er ikke måte på hvor mange raseriutbrudd Quisling har i løpet av filmen. Han roper og skriker, sånn at spyttet fyker ut av kjeften.

Grepet er sikkert tatt for at alle skal bli overbevist om at landssvikeren var en klovn. Vi får aldri blikkontakt med Quisling. Filmen starter 5. mai 1945, idet Quisling holder sin siste radiotale til det norske folk. Ansiktet hans er skjult av mikrofonen.

Starten på filmen føles som en lang og tam transportetappe. Den forutsetter egentlig at man allerede vet hvordan Norge ble styrt under krigen, og hvordan stemningen var rett etter frigjøringen.

Først etter 45 minutter får filmen nerve. Da besøker presten (Anders Danielsen Lie) Quislings kone.

Overfor presten skryter Maria Quisling av mannens nødhjelpsarbeid i Ukraina på 1920-tallet. Sammen med Fridtjof Nansen bidro Vidkun Quisling til å redde livet til hundretusener av sultrammede mennesker. Først da får vi et mer komplekst inntrykk av mannen som nazifiserte Norge med tvang.

Maria Quisling trer også frem som filmens mest fascinerende karakter, ikke minst fordi hun er glimrende spill av svenske Lisa Carlehed.

Senere i år kommer for øvrig en TV-serie-versjon av «Quislings siste dager» på TV2. Den skal fokusere mer på Maria Quisling. Trolig vil den utdype hvordan det var for Maria Quisling å innse at hun var sammen med en bigamist.

«Quislings siste dager» kretser rundt fortellingen om to ektepar: nazitoppene Vidkun og Maria Quisling og presteparet Peder og Heidi Olsen.

Kan presten redde Quislings sjel? Vil han greie å få prestesønnen Quisling til å innrømme sine synder, sånn at han kan komme til himmelen?

Forvaltet på riktig måte, kunne kanskje akkurat denne historien blitt til et tett og eksistensielt kammerspill om teologiske spørsmål, liv og lære. I stedet gaper filmen over mye.

Prestekona Heidi Olsen (Lisa Loven Kongsli) blir en representant for «den gode nordmannen». Hun hater Quisling. Hun er også sint og lei seg fordi et eldre jødisk par hun og mannen kjente og prøvde å hjelpe, ble deportert til Auschwitz under krigen.

I filmen har de to jødiske flyktningene fått fiktive navn, noe som virker unødvendig i en film som utgir seg for å være historisk presis.

I «Quislings siste dager» diskuteres heller ikke om det var riktig å gjeninnføre dødsstraff i Norge under landssvikoppgjøret. Hvorfor ble Quisling henrettet mens norske terrorister i dag får leve?

I fjor publiserte NRK en glimrende dokumentarserie, «De siste dødsdømte» (2023), hvor spørsmålet ble grundig belyst, også Quislings sak.

Problemet med at diskusjonen om dødsstraff er utelatt i «Quislings siste dager», er at regissør Erik Poppe og de to manusforfatterne, Anna Backe-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, velger å skildre selve henrettelsen så detaljert.

Når Quisling brått hentes på cellen midt på natten for å skytes, føles det barbarisk, uavhengig av hva han selv har gjort av grusomheter.

Intensjonen er nok å vise hvor tungt det var for Peder Olsen å være sjelesørger for mannen. Men i verste fall kan bildene gi vann på mølla til den lille gruppen som, utrolig nok, fremdeles mener at Quisling var en martyr.