Hvordan er det mulig at sjefen for konsentrasjonsleiren i Auschwitz også kunne være en kjærlig far? På dagtid var han besatt av å finne en metode som gjorde det mulig å utrydde flest mulig jøder. Om kvelden trøstet han barna sine og leste eventyr for dem på sengekanten.
Dette grufulle paradokset ble kalt «ondskapens banalitet» av filosofen Hannah Arendt etter krigen.