Rølpelåten er bedre enn TV-serien «Nissesvingen»

For noen uker siden ble musikkvideoen «Julefyllekule» sluppet på Youtube. Lydbildet er en blanding av afterski- og russelåt. Også den rølpete teksten understreker at dette er en lek med partylåtsjangeren.

Komikerne Morten Ramm, Calle Hellevang-Larsen, John Brungot og Snorre Monsen synger og danser seg gjennom låten mens de er utkledd som fjøsnisser.

«Julefyllekule» er både reklame for TVNorges nye julekalender «Nissesvingen» – og egentlig det beste med hele serien. Den fremføres i femte episode og er et soleklart høydepunkt.

For selv om hver episode av «Nissesvingen» kun varer i 11 minutter, er spenningskurven flat og serien langtekkelig.

Serieskaperne har sagt at de er inspirert av «The Julekalender» som var en stor suksess på TV 2 for 30 år siden. Kultklassikeren ble frontet av tre artister i gruppen Travellin’ Strawberries.

I både «The Julekalender» og «Nissesvingen» bryter tre nisser ut i sang midt i handlingen. I tillegg handler begge om at selveste nissefar ligger for døden. Derfor sendes tre nisser ut på et farefullt oppdrag som kan redde livet hans.

Lederen for trioen i «Nissesvingen» er Rolf (Ramm). Han er stokk dum og herser med de to andre dumrianene, Trond (Brungot) og Jerry (Hellevang-Larsen).

Sistnevnte er en slags kopi av tegneseriefiguren Jerry, som stadig utsetter Trond for slapstick-vold. John Brungot utmerker seg ellers som seriens beste skuespiller med den mest finstemte timingen.

Den dødssyke julenissen har en ond nestkommanderende, Judas (Selda Ekiz). Hun utpeker de tre håpløse nissene til et oppdrag hun regner med at de ikke skal greie, nemlig å hente en magisk medaljong som kan kurere nissefar (ok, denne sjaman-referansen er morsom).

Medaljongen skal hentes på en bensinstasjon, som drives av ekteparet Hans og Ella (som også spilles av Brungot og Hellevang-Larsen).

Seriens humor baserer seg mye på gjentagelser. For eksempel avsluttes hver episode med at Hans bærer Ella opp trappen til soverommet (som i «Grevinnen og hovmesteren») etter at de har utvekslet en småfrekk sexvits.

I TV-bransjen har «Nissesvingen» fått oppmerksomhet fordi hele serien er produsert ved hjelp av ny teknologi, såkalt «virtual production» (VP).

Fordelen med å bruke en VP-vegg i studio under innspillingen, er at serieskaperne kan kombinere de analoge og digitale elementene tidlig i produksjonen. De slipper altså å vente til de har de ferdige opptakene før de digitale effektene legges på.

Som publikummer opplever jeg likevel ikke at VP-teknologien gir serien et løft. Attraksjonen er og blir komikerne – og ikke minst Lars Bleiklie Deviks låter. Han har tidligere jobbet med Ylvis. Serien kunne blitt virkelig morsom og egenartet om det var mer av hans musikk.

I stedet pøses det på med store kjendiser i bitte små roller. Stjerneskuddet Snorre Monsen er godt synlig i den nevnte musikkvideoen, men ellers lite med. Det samme gjelder Else Kåss Furuseth. En rekke kjendiser spiller også seg selv, som Jon Almaas.

Judas har nemlig booket én kjendis til å underholde på bensinstasjonen hver dag i desember. Hun sløser vekk elleville summer på dette. At kjendiser er grådige, fremstår som en intern bransjespøk, og kjendisene tilfører handlingen lite.

Noen småmorsomme sexviter til tross: Etter å ha sett de syv første episodene, velger jeg å hoppe av fra «Nissesvingen».