Ti West står bak en av de mest interessante utforskingene av Hollywoods drømmefabrikk i moderne tid. Med filmene «X» og «Pearl» fra 2022 har han effektivt beredt grunnen for den tredje og mest voldsomme filmen om pornofilmstjernen Maxine Minx (Mia Goth).
De som har sett den forrige filmen, glemmer ikke så lett hvordan hun endte opp som eneste overlevende etter en massakre på et pornofilmopptak i Texas. Maxine er en overlever, slik hun selv opplever det.
Nå har hun søkt tilflukt i pornofilmbransjen i Los Angeles, mens hun går på prøvefilming for såkalte seriøse, dramatiske roller.
Vi befinner oss på 1980-tallet, lenge før #metoo og under VHS-boomens storhetstid. Når Maxine får hovedrollen i en horrorfilm, «Puritan 2», innebærer det et lite steg opp fra pornobransjen. Men horror var den gangen knapt nok regnet som mer stueren enn porno.
Moralsk panikk
Begge sjangere befant seg på den gale siden av Sunset Strip. Når Maxine ankommer studioet der filmopptakene skal foregå, møter hun demonstranter som protesterer mot filmindustriens forherligelse av vold. Den moralske panikken har festet grepet om Amerika og skaper overskrifter.
En epoke der prøvefilming ikke var for sarte sjeler. Foto: UIP
Politikerhustruer i Washington langer ut mot umoralen i Hollywood. Som om ikke det var nok, herjer en ny seriemorder i gatene. The Night Stalker begynner å sirkle inn sine ofre faretruende nær Maxines omgangskrets.
Lekenhet
Dette kunne blitt en spekulativ suppe om den var laget som en av de horrorfilmene som gikk rett på video på 1980-tallet. Men i likhet med regissøren av «Puritan 2» – horrorfilmen i filmen – har West langt mer seriøse ambisjoner.
Han skildrer ikke bare en fase av Hollywoods historie som filmkolonien i dag ikke vil vedkjenne seg. West leker med klisjeene og tropene på en måte som vitner om en sofistikert filmatisk sensibilitet. I sine beste øyeblikk minner han ikke så lite om Brian De Palma, en av de filmkunstnerne som på 1980-tallet oppgraderte horrorfilmen til en mer respektabel status.
Enhver som forsøker å gjenskape periodens filmestetikk, risikerer å ende opp med bare å imitere den. West anvender split-screens, primitiv videokvalitet og svette linser som er som snytt ut av epokens B-filmer. Men han gjør det med en lekenhet som gir oss nok spennende atmosfære til at vi kan puste og le midt i all den klaustrofobiske skrekken.
Sønderknusende hovedrolle
Noe av dialogen ville stått frem som forferdelige klisjeer i en standard horrorfilm. Her reddes den av vittig kontekst og en referanserikdom knyttet til sjangerens historie. Maxine sier at hun en dag vil bli stjerne. Hun vil gjøre alt for å nå dit. Vi har hørt det hundre ganger før, men ikke akkurat på denne måten.
Mia Goth er besettende i hovedrollen. Foto: Justin Lubin / UIP
Alt dette ville selvsagt ikke vært mulig uten Mia Goths besettende hovedrolle. Hun spiller Maxine som et naturlig resultat av den bunnløse kynismen og volden som omgir henne.
West gir ikke etter for den sentimentaliteten som Hollywood vanligvis påtvinger slike offerroller. Maxine er hverken god på bunnen eller en kriger med et hjerte av gull. Hun er akkurat så hensynsløs som man kan forvente.
Særlig én scene slår fast dette med sønderknusende ettertrykk. Den tvinger oss til å ta en ekstra nøye kikk på henne, som for å forsikre oss om at vi fortsatt vil være ved hennes side.
Det er nok av filmskapere som gir oss moralske fabler om filmindustriens schizofrene flørt med sex og vold – bare for å servere oss mer av det samme. Her får vi også servert begge deler, men det er ikke like lett å fordøye.
