En av Øyas mest unike konserter

Festivalen har kommet til veis ende, og den siste dagen er Sampha en av artistene som får æren av å avslutte. Det kommer fire musikere på scenen, to på hver side, før Sampha stiller seg opp i et helhvitt antrekk i midten.

Åpningssangen er ikke overraskende «Plastic 100*C», og det lyder helt fantastisk med masse perkusjon. Artisten fra London er tilbake for andre gang og vi gleder oss.

Samphas største styrke er en vokal som gir og gir, uten å svinne i styrke eller varme. Den samme vokalen har levert meget sterkt på to fantastiske album og i flere gjesteopptredener med artister som Kendrick Lamar, Kanye West og Solange.

Den samme vokalen driver frem settet på Øya uten stans. Dette er en stemme som er så mektig at artisten kunne stått der helt alene, og det hadde fortsatt vært verdt å høre på.

Den første sangen fra sistealbumet «Lahi» (2023) blir «Can’t Go Back». Albumet ble skrevet for å utforske artistens følelser etter han fikk sitt første barn. Sampha gir og gir, danser mens han synger, bommer aldri på notene og ser samtidig inn i sjelen til hver og én i publikum.

Selv om vi er i en svær park, føles det like intimt som om vi hadde vært stuet inn på Rockefeller. Samtidig lyser artisten av ren glede over å være nettopp her, og det smitter over på publikum som nærmest blir puttet i en meditativ transe.

Dette er ikke musikk en kan hoppe opp og ned av, men musikk som går rett inn i hjerteroten og etterlater store glis.

Imellom sangene går han frem på scenen og danser med hendene utstrakt som en gjenfødt frelser. Fra en kant av scenen til den andre, før han hyper opp sine egne musikere og returnerer til mikrofonen.

I disse overgangene fortsetter han og vise hvor flink han er. Som rett før «Spirit 2.0», en av hovedsinglene fra den forrige skiven, hvor bandet nærmest jammer og man kan se og høre hvor dyktige de andre musikerne også er. For noen vil det kanskje fremstå som ustrukturert, men for de aller fleste er dette stor kunst og herlig å se på.

«Spirit 2.0» er også en låt som beviser at artisten har ingen, om enn få dårlige sanger i diskografien. To kritikerroste album som går gjennom tap av et forelder og deretter et nytt liv, tekster som det kan ta en livstid å pløye gjennom og bli klok på.

Det første øyeblikket hvor vi får et mer nakent uttrykk, er når «(No One Knows Me) Like the Piano» spilles. Her går artisten gjennom hvordan det kun var pianoet som kjente han som ung. Det er null band, kun Sampha som spiller piano for oss.

Artig nok ble sangen spilt inn på et studio på øya Giske.

At det noen ganger føles som en vellykket jamsession, kommer enda tydeligere frem når musikerne slår på flere trommer som det står om livet. Dette bryter fint opp i uttrykket under konserten og får publikum i fyr og flamme.

Det er syv år siden sist Sampha var i Norge. Med dagens maktdemonstrasjon er det lett å tenke at det ikke kan være like lenge til neste gang.