«Harald og Sonja» er Norges svar på «The Crown»

Hun fikk til slutt prinsen og halve kongeriket. Historien om kampen kongen og dronningen måtte kjempe for å få hverandre er nok velkjent for de fleste i Norge. På en vestkantfest i 1959 traff frøken Sonja Haraldsen kronprins Harald. Han tok henne i hånden, og det var kjærlighet ved første blikk.

Ni år skulle gå før de fikk hverandre. Romansen ble skrevet inn i historiebøkene. Nå er den gjenskapt med utsøkte detaljer og dyp andektighet i TV-serien «Harald og Sonja».

Serieskaper Vibeke Idsøe tar et stort skritt videre i sin karriere med denne påkostede serien. Tidligere har hun stått bak «Jakten på nyresteinen» (1996) og «Løvekvinnen» (2016). I «Harald og Sonja» beveger hun seg med stor selvsikkerhet i et kildemateriale hun behandler med respekt. Idsøe må ha hatt et godt hoff rundt seg. Serien oser kvalitet i hvert bilde, men kanskje er den litt for respektfull.

Den ulovlige romansen handlet om mye mer enn kjærlighet. Ville kongens ja til ekteskapet føre til monarkiets fall? Det handler også om en sønns opprør mot en sta og konservativ far.

Paret måtte også skjule forholdet for en pågående presse. Noe har ikke endret seg. Leserne elsker fortsatt kongesladder. I perioder ble det intenst, og paret skilte lag flere ganger.

Kongelig drama og store følelser blir det, men jeg ønsker meg et spenstigere formspråk. Stilmessig ligner den mer på «The Crown» enn «Makta». Serien er konvensjonell, kronologisk og konservativ i form.

Starten er uskyldig, rosarød og romantisk. Sonja fremstår som en frisk ung kvinne med bein i nesen. Harald virker litt stiv og beskjeden, men har en lun humor. Det er lett å forstå hvorfor de faller for hverandre.

Kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Gina Bernhoft Gørvell og Sindre Strand Offerdal styrker serien. De gestalter rollene med sjarm, karisma og en naturlig letthet. Slik blir det romantikk av.

Viktig for historien er Sonjas mor, Dagny Haraldsen. Hennes hjem blir et rolig sentrum i en turbulent tid. Anneke von der Lippe tolker rollen strålende. Scenen hvor hun får kronprinsen som overraskende middagsgjest, gir serien et snev av varm humor i alvoret.

Anders Baasmo gjør igjen en strålende figur som kong Olav V. Baasmo er så god at han nesten må passe seg, ellers ender han opp med alltid å måtte spille majesteten. I starten fremstår han som en kompromissløs far. Kongen er på en måte historiens skurk, men portrettet blir mer nyansert. Scenen hvor Sonja blir invitert om bord i kongeskipet for første gang, illustrerer også at det er typisk norsk å ikke snakke om følelser. Hun er klar til å fortelle om forholdet. Kong Olav snakker om ski.

I lys av dagens bruduljer i kongefamilien viser serien at monarkiets arkaiske regler ikke er enkle å forene med moderne individualisme. Serien skildrer godt problemene som oppstår når følelser kolliderer med konstitusjonens krav og plikter.

I serien føler du at du kommer bak fasaden på et kongepar som på mange måter er gallionsfigurer. Idsøe har gjort grundig research. Kongeparet har også snakket om forholdet ved flere anledninger. I de intime og private sekvensene har Idsøe selvsagt tatt seg dikteriske friheter, men det er lite nytt her.

Jeg tar meg selv i å tenke at kanskje hadde det vært best om også de kongelige fikk lov til bare å være mennesker. Ikke vet jeg om det var Idsøes mening, men for meg er serien et innlegg i debatten om monarkiet som institusjon har utspilt sin rolle.

I form holder serien seg innenfor det klassiske kostymedramaet, og her leverer den varene. Jeg tror den ville falle i smak hos både et internasjonalt og et norsk publikum. I dag virker det kanskje rart at det skulle bli så mye ståhei rundt et ekteskap med en borgerlig kvinne med plettfri vandel. Nå er vi vant til både alenemødre, bohemer og sjamaner.

Det som virkelig løfter serien, er den helt fabelaktige tidskoloritten. Kostymene, frisyrene og interiøret er gjenskapt i utsøkte detaljer. Produksjonsdesigner Siri Langdalen og kostymedesigner Ingrid Nylander har gjenskapt 60-talls-Oslo og Sonjas barndomshjem, Tuengen allé 1B – som nå befinner seg på Maihaugen – ned til minste detalj.

Det er også imponerende hvor lett Idsøe får dialogen til å flyte, selv om de snakker svært pent slik de gjorde på 60-tallet. Sekvensen i den siste episoden, hvor kong Olav ber regjeringen Borten om råd, er også helt kostelig. Her får serien et lite snev av komikveld selv om alvoret aldri forsvinner.

«Harald og Sonja» er en Askepott-historie, og det er en perfekt serie for fans av romantisk drama. Jeg ble faktisk litt rørt selv. Kjærligheten seirer mot alle odds, og serien lyser opp i en mørk verden.