Nicolas Cage som «glamrock-seriemorder»

Hannibal Lecter er en seriemorder det ofte refereres til i omtaler av denne filmen. Filmskaper Osgood Perkins er utvilsomt påvirket av «Nattsvermeren».

Men Nicolas Cage er på et helt annet sted. Hans eksentriske seriemorder Longlegs finner sin egenart gjennom avstand og antydninger snarere enn dramatisk nærvær. Som vanlig nøyer ikke Cage seg med en realistisk anlagt rollefigur – han går for det barokke.

Det innebærer å la seg sminke til det ugjenkjennelige og tilføre rollefiguren en forkjærlighet for glamrock og T. Rex. Filmskaperne tar seg god tid før de introduserer Cages ekstravagante monster. Først må vi møte denne filmens Clarice, FBI-agenten som måtte fange én seriemorder ved hjelp av en annen i «Nattsvermeren».

Vår FBI-agent, Lee Harker (Maika Monroe), slipper i det minste å forholde seg til seriemordere som konkurrerer med hverandre. I stedet må hun jakte på et djevelsk fenomen som kan dukke opp hvor som helst og når som helst.

Helt fra starten kan vi merke Longlegs' tilstedeværelse. Det er som om han styrer det demoniske universet Lee beveger seg inn i, og trekker i usynlige tråder. Hans ofre er alle unge jenter som har fødselsdag den 14.

Hans spesialitet er å bygge noen slags voodoo-dukker basert på disse jentene og plassere dem i dypt religiøse familiers hjem. Disse dukkene forhekser menneskene og forvandler dem til morderiske zombier.

Lee er den første i FBI som forstår hvordan Longlegs tenker, og hva som kan bli hans neste trekk. Hun har dessuten selv bursdag den 14., en av filmens mange «tilfeldige» sammentreff. Lee er også synsk, men det gir filmskaperne i det minste en slags forklaring på senere.

Maika Monroe fikk sitt gjennombrudd med «It Follows», også det en horrorfilm der hun hjemsøkes av mørke krefter. I «Longlegs» fremviser hun en innadvendt og nevrotisk energi som holder på spenningen frem mot det avgjørende møtet. Det viser seg at hun kjenner ham bedre enn hun er klar over.

Det uvanlige med denne filmen er at Cages seriemorder har svært få scener. Det spilles effektivt på spenningen knyttet til det vi ikke ser, eller det vi bare så vidt ser eller kan fornemme – som i den gåsehudfremkallende åpningsscenen.

Manusforfatter og regissør Osgood Perkins har sagt at inspirasjonen til fortellingen kommer fra oppveksten med foreldre som hadde mange hemmeligheter.

Når vi vet at faren hans var Anthony Perkins, selveste Norman Bates fra alle horrorfilmers store mor, «Psycho», gjør slike utsagn inntrykk. Til tross for denne personlige vinklingen fremstår filmen altfor ofte som et oppkok av kjente horrorfilmklisjeer.

Bortsett fra Nicolas Cages eksperimentelle seriemorder, er det ikke mye her vi ikke har sett før. Djevelsymbolikk og mystiske runer fremstår som trettende repetisjoner.

Perkins har likevel et godt øye for slående bilder og interessante komposisjoner. Når han lar bilderammen kappe av den øverste delen av seriemorderens hode i starten, er det et signal om at denne filmen har et visst kunstnerisk vågemot. Ved bruk av widescreen-formatet utnytter han atmosfæren effektivt for å antyde farene som sniker seg nærmere på hver kant.

Osgood er en skolert horrorfilm-fantast som gir oss enkelte genuine gys. Han vet også at et absurd og uventet skremmeskudd kan være akkurat den utladningen man trenger etter lengre tids neglebitende spenning.

Som i så mange horrorfilmer holder trollet nesten på å sprekke når det kommer frem i lyset. Cages seriemorder er best på avstand, og det avsluttende blodbadet er egentlig helt unødvendig for filmen som helhet.