«Elskling»: Bunnsolid norsk kjærlighetsfilm

«Elskling» begynner så positivt. I løpet av fem minutter oppsummeres den vidunderlige starten på Maria og Sigmunds samliv. Den store forelskelsen.

Så spoles det sju år frem i tid. Hverdagen har innhentet paret. Små barn, usikker frilansøkonomi og veldig dårlig kommunikasjon på hjemmebane.

Lilja Ingolfsdottirs debutfilm «Elskling» er tett på en hverdag som spesielt unge voksne i kreative yrker kan kjenne seg igjen i. I tillegg har filmen en uvanlig eksistensiell dybde og skildrer komplekser karakterer som mange kan identifisere seg med. Dramaet borer i ulike typer relasjoner, og gradvis avdekkes hovedpersonens blindsoner.

For når Maria og Sigmunds forhold ser ut til å gå til helvete, tvinges hun til å ta et oppgjør med seg selv. Etter hvert får vi også et tydeligere bilde av hvordan Maria er som venninne, mor og datter.

Selv om «Elskling» forteller om alminnelige liv, bruker den ikke klisjeer. Det er godt gjort.

Lilja Ingolfsdottir (48) er utdannet manusforfatter og regissør fra London og Praha. Tidligere har hun laget kort- og novellefilmer. At hun er rutinert innen filmfaget, vises.

Ingolfsdottir har selv klippet filmen, og overgangene er prikkfrie. Rutinerte Øystein Mamens bilder er varierte og overskuddspregede.

De sanselige bildene fra Oslo og Nesodden gir filmen en geografisk forankring, samtidig som de greier å vise byen på en frisk og ny måte. Fotoene av Oslo på kveldstid skaper en stemning som både er vakker og trist. De tilfører et glimt av melankoli i en usentimental film.

Hovedrolleinnehaver Helga Guren har et ansikt du ikke glemmer. Tidligere har hun blant annet spilt lærer i TV-serien «22. juli» (NRK).

I «Elskling» bærer hun filmen.

Spillet er så presist at det er lett å tro på at Maria er et ekte menneske, full av motstridende følelser. I det ene øyeblikket kan hun si til samboeren sin: «Jeg elsker deg». I det neste kaller hun ham for jævlig.

Oddgeir Thune, Marte Magnusdotter Solem og Heidi Gjermundsen Broch er solide i rollene som henholdsvis Marias samboer, bestevenninne og terapeut. Hvis Gjermundsen Broch var en ekte parterapeut, ville hun garantert vært fullbooket i høst.

Likevel er det Elisabeth Sand, i rollen som Marias mor, som stjeler min oppmerksomhet.

Det siste halvåret har mediene skrevet flere saker om trenden med at voksne barn bryter kontakten med sine egne foreldre. I «Elskling» har ikke et slikt brudd funnet sted, men mor-datter-relasjonen er på vippepunktet. Den tilsynelatende selvsentrerte moren pirker borti Marias selvbilde slik at det gjør oppriktig vondt.

Et parti i filmen gir også gjenklang til Kyrre Andreassens ferske roman «Ikke mennesker jeg kan regne med». Både romanens hovedperson, Linda Hansen, og filmens Maria har en tendens til å latterliggjøre samboeren sin.

Når Maria først begynner å justere adferd, går det kanskje litt vel fort i svingene. Tempoet føles ikke helt realistisk, på tross av at hun er trengt opp i et hjørne.

Selv om filmen skildrer en kaotisk samlivskrise, er den fortalt med bemerkelsesverdig ro.

Lilja Ingolfsdottir har jobbet med filmen i seks år, fordi hun lenge slet med å få den finansiert. Nå forteller hun historien med autoritet. I de fleste scenene er det ikke lagt på et ekstra lydspor med musikk, og vi hører kun naturlige lyder fra omgivelsene. «Stillheten» gir rom for ettertanke hos publikum.

Dessverre for myndighetene, er «Elskling» neppe en film som vil gi unge par lyst på vanvittig mange barn. Men hvis en film kan redde parforhold, må det være «Elskling».