Denne filmen fikk til dels hard medfart etter premieren på filmfestivalen i Venezia. Et navlebeskuende overflødighetshorn, var kritikernes harde dom. På noen måter har de rett. Dette er en av årets mest selvopptatte filmer der den mexicanske regissøren Alejandro G. Iñárritu holder dommedag over sin samtid og seg selv.
Men det kritikerne ikke formidlet, var de briljante partiene som filmen i rettferdighetens navn også bør fremheves for. Den versjonen jeg så, var nedkortet med 20 minutter fra den man fikk se i Venezia. Kanskje har det hjulpet noe.