Mest av alt koselig bakgrunnsmusikk

Mange var forståelig nok skuffet da The Smile måtte avlyse Øya. Heldigvis var festivalen raskt ute med å hente inn en erstatter i de franske elektronikalegendene Air.

Mest kjent for debutplaten «Moon Safari», og sannelig er det ikke denne klassikeren de spiller foran et regnkledd publikum.

Værgudene spiller på lag. Sola er tilbake tross dommedagsprofetiene, og plastponchoene pakkes vekk. Scenen pyntes til dyst, med bandet inne i en hvitmalt boks. Omstendighetene lover godt, ikke minst smeller avslutningen av settet til Hammok inn en god porsjon energi fra sidelinjen.

De begynner kontant med «La Femme D'argent», som mottar applaus fra et halvdøsig, skravlete publikum. Lyden er upåklagelig og musikken passe dus for denne tiden av festivaldøgnet. Mange utnytter sjansen til å slappe av til romskipslyder, retro synth og en stram rytmeseksjon.

Litt mer fart blir det med hiten «Sexy Boy», i all sin dunkle prakt. Kanskje en grei påminner for oss i den yngre garde om hvem disse gutta er. Også «Kelly Watch the Stars» får opp pulsen. Rundt bandet suser stjerner forbi, for å gi oss noe mer å se på enn hvitkledde franskmenn.

Å spille en plate fra begynnelse til slutt kan være vrient. Det kan bli en spennende reise, men noen ville sikkert foretrukket en hitparade. Kanskje blir det spesielt utfordrende her, siden «Moon Safari» er et såpass rolig og atmosfærisk album, hvor stil er minst like viktig som minneverdige melodilinjer.

Og mye av kruttet kommer tidlig.

Noe ensformig blir det når Air er over i midtdelen av albumet. Det lyder fremdeles knakende godt, rent teknisk, men det gir tidvis følelsen av at de bygger opp mot et brekk som aldri kommer. Uforløst. Men det er jo stilig bakgrunnsmusikk for dem som sitter.

«You Make it Easy» er rett og slett kjedelig. Som tatt fra en klinescene fra åttitalls mykporno. «New Star in the Sky» mestrer den avmålte tonen bedre, da musikerne har mer å leke med.

Når platen er gjennomspilt, kjører de som håpet noen andre hits. «Venus» blåser friskt liv inn i både band og publikum, og «Cherry Blossom Girl» overdøver mye av småpraten. Her henter Air inn igjen en del, selv om det også i denne sekvensen blir litt dødtid.

«Don't Be Light» smeller godt fra seg, for eksempel. Og avsluttende, krautrock-inspirerte «Electronic Performers» er en mektig finale. Mer slikt i løpet av konserten hadde hjulpet mye.

Men så var det dette med å være tro mot et album mange elsker, da. Air leverte en konsert som sparket fra seg på det beste, og kun ble koselig bakgrunnsmusikk på det verste.