Drapet på Benjamin Hermansen
Vil ikke lenger tie om nynazistenes vold
Vindskeiv, vellykket miks av «Succession» og gråtkvalt norsk drama
Henriette Steenstrup henter frem et dirrende, mørkt sinne. Det bidrar til å gjøre «Nepobaby» til et arvedrama man ikke kan ta øynene fra.
Den første sesongen av «Nepobaby» ble en liten nedtur etter Henriette Steenstrups parademarsj gjennom strømmejungelen med «Pørni» (2021-2025). Muligens var det fordi serien ikke gravde like dypt emosjonelt som historien om barnevernspedagogen Pørni. Eller kanskje var mine forventninger for høye til at Steenstrup og medserieskaper Siri Seljeseth («Unge lovende») skulle treffe planken og fly rett inn i seriehimmelen på første forsøk.
Historien om vanlige Emma, som blir styrtrik arving, sitter nå som mimosa en søndagsformiddag. Ikke bare bretter serien ut de skadede sjelene som glefser mot hverandre i Bullmann-familien. «Nepobaby» former seg også som en vindskeiv miks av den mørke arvekomedien «Succession» og gråtkvalt norsk familiedrama.
