Kun de aller beste gjør som Janelle Monáe

Det er ikke lett å vite hva man skal forvente når Janelle Monáe avslutter Øyafestivalens dag to.

Men her er vi, og hovedpersonen kommer ut i en blomsterkreasjon som dekker hele overkroppen og en krans som sender minnene til Lana Del Reys gjennombrudd, da tenåringer verden over tok i bruk samme hodepynt.

Monáe har tatt med seg et fulltallig band som blir introdusert etter noen få sanger. Alle tar en solo, og det er utelukkende kvinner på scenen, det ene unntaket er en mannlig el-gitarist. Og ikke nok med det, her er to trompetister som tar oss til New Orleans med et par blås.

Det skjer et nytt kostymeskifte, og Monáe viser frem den hardere siden av seg med «Django Jane» fra albumet «Dirty Computer». Sangen tar opp kraften til kvinner, og Monáe rapper overbevisende i linjer som «we gave you life, we gave you birth, we gave you God, we gave you Earth».

Monáe er et konstant uromoment som har stålkontroll på vokalen og de mange koreografiene hun gjør med de to danserne. Som i sangen «Electric Lady», her prøver hun også å få det norske publikumet til å synge med, men konstaterer at «this is though».

Strengt tatt virker hun lite påvirket av publikum, men bare kjører på som en enorm tour de force.

Etter hvert begynner hun å spille akustisk gitar, og hun snakker kontinuerlig til publikum uten at det føles falskt ut. Det er også en herlig miks av ulike stilarter som soul, funk, new wave og rap fra sørstatene. Og på «Lipstick Lover» fra det seneste albumet, er vi som fanget på en øde øy i Karibia med reggaeinspirerte rytmer.

Det er flere morsomme øyeblikk, som når Monáe får opp «consensual» fans som skal danse med henne på scenen. Det blir en brokete forsamling som får æren av å bli en del av showet. «This is you’re moment to shine», som artisten sier. Et autentisk og hjertevarmt øyeblikk som får alle i publikum til å smile og heie med.

Plutselig begynner «danserne» å vogue, og lydnivået når nye høyder.

Vi skrider videre, og i fremførelsen av «Pynk» har Monáe på seg «vaginabukser» og matchende hodepynt.

Det er generelt mye jobb med antrekk, sceneshow og hvordan musikerne beveger seg på scenen. Det er perioder hvor det skjer mye, og perioder hvor det er roligere, som under «I Like That», hvor samtlige på scenen sitter og spiller og synger.

Så kommer et segment hvor artisten har på seg en tettsittende glitrende sort dress og danser som Michael Jackson. Her inkluderes til og med signatur Jackson-moves som «antigravity lean». Så kommer Monáes største hit, nemlig «Make Me Feel».

På slutten følger en lengre improvisert tale hvor hovedbeskjeden er å kjempe for kjærlighet og at krigshandlingene i Gaza må stoppe. Så kommer «Cold War», som ble skrevet for å kjempe mot fascisme, og det kunne ikke passet bedre med et England som står i brann og høyreradikale krefter i full sving over det resterende europeiske kontinentet.

Kjærligheten Janelle Monáe utstråler, er mektig, og dette er uten tvil en konsert som ikke kommer til å bli glemt. Og når kåperutinen, som uten tvil er en hyllest til James Brown, blir det siste vi ser, er det ikke til å unngå å føle en glede som kun de aller flinkeste artistene gir én.