Mens vi venter på rottene

De siste dagene har kritikken rammet det magiske landet som hvert år boltrer seg midt i landets gjeveste paradegate, mellom Nationaltheatret og Stortinget.

Videoer av daglige rotteinvasjoner utenfor åpningstid sirkulerer mens man i avisspaltene kan lese at en selvutnevnt «Oslo-elitist» kaller hele opplegget for Temu-land.

Men de har ikke vært der, slik vi har!

Den virkelige sannheten om Jul i Vinterland får man kun ved å bevitne det magiske landet fra det åpner til det stenger.

Det er ikke en eneste rotte å se ved åpningstider. Det første vi møter inne i det forjettede land, er tvert imot en lunefull mann i 50-årene, gjemt inne blant en tett skog av julegraner.

Klokken er akkurat slått 12, og kaffekoppene til Ronald svinger rundt, slik de gjør hele dagen.

Ved første øyekast kan han nesten se litt fortvilet og forfrosset ut. Hodet, farget med røde kinn med fregner på, har nesten forsvunnet ned i boblejakken. Det eneste man ser, er vernebrillene samt en nisselue som er tredd langt ned i pannen.

Ronald oser rutine, for han har jobbet i Vinterlandet i ti år. I motsetning til hva mange barn kan komme til å tro, er han ikke fra Nordpolen. Nei, Ronald har i likhet med mange andre ansatte reist fire ganger så langt, fra hjembyen Manila. Det er Ronalds innsats for kaffekopp-karusellen som forsørger familien hjemme.

Det er tett med fornøyelser på Jul i Vinterland. Like ved oss er Spikersuppas kunstisbane, som nå på formiddagen fylles av én enslig kunstløper. Omringet av det monumentale pariserhjulet og en stor blinkende LED-skjerm med skriften God Jul, Candy Apples og Coca-Cola om hverandre kunne det nesten minne om en sterk og hjemmekoselig julefilm.

Det inspirerer oss til å kjøpe nettopp et kandisert eple (65 kr), som raskt viser seg å bli en forbannelse for hele besøket. Hva er dette for et godteri? En kjempestor slikkepinne, en evighetskule? Dumdristig forsøker vi oss på et kraftig bit for å komme gjennom det knallharde laget av karamellisert sukkersirup.

Om mange har prøvd det samme, er det nesten utrolig at tennene ikke ligger strødd rundt Candy Apples-butikken og bort mot Coca-Cola Lounge, tvers over «gaten».

Og hør nå!

For et øyeblikk kan du bare glemme rottene. Det er på Coca-Cola Lounge den virkelige tragedien utspiller seg. Juleprofittøren over alle juleprofitører! For hva kom først, julefargene eller Cola-fargene? Ingen vet! Men det forblir et sidespor denne formiddagen.

Klokken har slått 13, det er en time siden de åpnet, men likevel er ingenting på stell inne hos kapitalkreftene. Fire–fem brusnisser løper rundt og fikser lyset i taket. Vi andre må registrere oss i Coca-Cola-appen for å få snurre et hjul som kanskje gjør at vi vinner en boks med Cola.

Vi er selv blant mange voksne som får en Cola (selv om vi ikke vant på lykkehjulet). Det er en gledelig gevinst, helt til vi oppdager at det kun er voksne inne i Coca-Cola Lounge. Alle barna er på utsiden. Det er knapt en tenåring her inne, og hvis det er det, er de kjeltringer og banditter!

Til vår store forbauselse er det nemlig blitt 18-årsgrense i Coca-Cola Lounge. Barn etter barn må fortvilet vende tvert om ved inngangen. De blir rett og slett «legget» av en mindreårig «dørvakt». I et lite øyeblikk er det som om alle barna cosplayer de voksnes uteliv.

Vi kommer oss ut av dette merkelige, nesten drømmeaktige stedet, rettet mot barn, men hvor bare voksne slipper inn. Ute i frisk luft titter vi opp på Stortinget, der det ruver stort og stolt over Jul i Vinterland.

Det er de der inne som har skylden, det er de som hindrer Coca-Cola i å drive markedsføring mot mindreårige!

Og det er da vi tar oss i å spørre: Er det vi bevitner, en hederlig knebling av handelsstandens klamme grep om barnas jul? Eller er det hele bare et prakteksempel på at vi er et selvhøytidelig lite nisseland?

Vi vet ikke, men det er slike ting man grubler over på Jul i Vinterland en tirsdag formiddag mens de mange nissearbeiderne frenetisk vandrer rundt og rydder søppel som kan friste den eneste fienden større enn Stortinget i det magiske landet: rottene!

Så langt har vi ikke sett en eneste av disse skadedyrene, vi har bare hørt om dem.

En småbarnsfar, misfornøyd med at det ikke er noen forestilling på scenen, kommenterer tørt, men drepende:

– Det er ikke noen på scenen, men det er veldig mange under.

Vi tar mannens påstand på alvor og går for å se. Vi blitzer med kameraet på steder vi ikke skal blitze med kameraet. Under boder og planker, bak toaletter og søppelspann.

Ingenting!

Det begynner å bli dunkel skumring i vinterlandet, hvor det nesten ikke er snø på annet enn aggregatene.

Vi har vært rundt og rundt mange ganger nå, studert votter, islendere, bamser og skjærefjøler. Vi har prøvd sjansen på lotteriet, drukket både øl (129 kr) og kakao med krem (69 kr) og tatt pariserhjulet som koster 98 kroner for to runder (med mindre man vil ta VIP-vognen med røde skinnstoler og en blomst på bordet!).

Vi lar oss for endte gang sjarmere ned i knestående av de to snakkende elgene, som på mange måter opererer som to innkastere langt mer effektive enn dem man finner i utlandet.

Etter fire timer ute i felt lokker de oss inn til et måltid med risgrøt og glühwein til 159 kroner. «Melkebondens risotto», som jeg overhører det bli kalt. Det smaker ikke ille, men hvor lett er det å kose seg inne i noen kalde, midlertidige glassbrakker? Vi må bare prøve.

Skal vi bli værende her og kanskje slå på stortrommen med en øl, en kaffe med Baileys (139 kr), et glass Faustino fra kartong (129 kr)? Godt selskap ville løst det meste i denne midlertidighetens julestue, men det er en fare for å få urinveisinfeksjon med baken på den kalde festivalbenken fra Utleiepartner og ørebetennelse av den horrorshow-aktige duren av julemusikk i bakgrunnen.

Da vi så går ut igjen, har kvelden for alvor senket seg, og selv den mest bitende ironiske Oslo-elitist må kunne innrømme at det hele er et litt episk og magisk vinterland med lukten fra gløgg, de brennende bålpannene og blinkende julelysene – midt i Oslo.

Vi prøver dirty fries, så overlesset med aioli at det ser ut som en melis-bekledd pepperkake og med så mye parmesan at maten ser innesnødd ut. Vi følger opp med en enda mer dirty corndog (140 kr), hvor den smeltede osten strekker seg en meter fra corndogen til kjeften før den gir slipp. Deretter blir det brente mandler (60 kr) og ferske, gode og ytterst tradisjonelle smultringer fra Gjøvik.

Man skal ikke spise så veldig mye mer lignende mat før det begynner å ligne et annet stunt som fant sted på Karl Johan. I 2001 satt Kristopher Schau i et butikkvindu og skulle forfalle mest mulig, både fysisk og psykisk, i programmet «Forfall».

Men han slapp i hvert fall å sutte på et ubrukelig, kandisert eple hele dagen.

Som et punktum tar vi med oss en hånd med nutella-churros til 109 kroner opp i pariserhjulet for andre gang. Det er klart nissen i billettluken ser rart på oss da vi ber om nok en tur, men pariserhjulet er en av få ting som er verdt det her i vinterlandet – selv om det er dyrt.

I hvert fall i kveldsmørket! Og i hvert fall for oss voksne!

Mens vi stiger til værs, kommer Andrea Bocelli på på den lille innebygde høyttaleren i den koselige gondolen vår.

Musikkvalget er så klisjé, men likevel så riktig, mens vi får et nasjonalromantisk utsyn over de tunge, ikoniske byggene som omkranser dette midlertidige sirkuset av pseudo-koselige boder og glassbrakker.

Vi ser ned på Ronald som går inn i sine siste minutter på jobb før han kan slå av kaffekoppene og ta av seg både vernebriller og nisselue.

Og sakte, mens Coca-Cola Lounge gir sine siste colabokser til voksne mennesker og slukker lyset og nissene spretter ut fra alle hjørner for å rydde området, er vi 49 meter oppe i luften og så langt fra rottene som vi kan komme.

Vi har fortsatt ikke sett en eneste, men ved inngangen til Jul i Vinterland dukker nå skadedyrkontrollen opp for å forberede kveldens uunngåelige invasjon midt i landets hovedgate.

Det er veldig mange dager igjen til jul og enda flere igjen til Jul i Vinterland pakker ned.

Det er bare å si god jul til både mennesker og dyr!