Osloslo får en vågal idé til å funke

Én sesongråvare som gjenganger i en hel femrettersmeny? Som byttes ut hver måned? Bistroen Osloslo har valgt et vågalt, men o-så-trendy konsept. Nå er vi inne i tomatens måned.

Helt ærlig: Vi er litt skeptiske. Klart vi heier på bruken av kortreiste råvarer i sesong. Men vil én-råvare-fokuset oppleves som en døll og unødvendig tvangstrøye? Vil det funke for en av høstens største snakkis-restauranter?

Svaret er ja, faktisk! Iallfall denne måneden.

Og tomatrettene som høres kjedeligst ut, er faktisk de beste.

Det begynner meget lovende. Vi sitter ute. Luften er småkjølig, men vi har pledd og utsikt over torget. På nabobaren er det quiz, og stemningen langs den nokså slitne basarrekken er god.

Der resten av serveringsstedene på rekken fortoner seg som brune og slitne, fremstår Osloslo som et friskt pust. Her har Victor Ramm forlatt arkitektjobben for å realisere restaurantdrømmen sammen med Eskild Ottestad fra Vintage Kitchen.

Resultatet er hipt og forfriskende både inne og ute. Litt københavnsk? At det er en arkitekt ved roret, synes. Lokalene inne er lyse og stilfulle.

Menyen er todelt: Månedens femrettersmeny med tomat i fokus. Og en fast meny med småretter som man kan plukke fritt fra. Vi vil teste hele tomatmenyen, men klarer ikke overse tartaren på den faste menyen.

Vi får anbefalt et fruktig, fyldig og mineralsk glass Livon Collio Pinot Grigio (2023) og adlyder. Vin og mat kommer raskt. Servicen er gjennomgående svært oppmerksom og informativ.

Ferske tomater med gremolata, fritert tempurarøre og blåmuggost overrasker positivt. Det høres litt standard ut, men cherrytomatene er fulle av smak og sødme som harmonerer ypperlig med den syrlige gremolataen, den sprø tempuraen og den salte blåmuggosten. En ordentlig deilig appetittvekker, vel verdt 135 kroner.

Tartaren er klassisk, med rødbeter, sennepsfrø, kapers, majones med dijon, sylteagurk og masse revet pepperrot. Her er fin balanse mellom salt, syre, fett og sting fra pepperroten. Ikke byens mest spennende eller eksperimentelle tartar, men en solid, god og snilt priset (155 kroner) variant.

Gazpacho – kald tomatsuppe – serveres med rømme, syltet gulrot, agurk, grønn paprika og parmesanchips. Ikke en spesielt minneverdig rett, men suppen har god røykaroma, mens syltede grønnsaker tilfører tygg og friskhet. Parmesanchipsen er derimot seig og vanskelig å tygge.

Så kommer retten vi har gledet oss mest til. Tomatterte med karamelliserte tomater og pisket lime-rømme.

Den ser meeeeget delikat ut, men smaker lite. Bunnen er sprø og tomatene smakfulle, men det smaker mer bakt tomat enn faktisk karamellisert. Det hele blir litt tamt. Her skulle vi gjerne hatt mindre vasne tomater og mer karamellisering.

Heldigvis er neste rett, ceviche, en skikkelig innertier.

Ørret på tostada med tomatkrem, ørretrogn, thaibasilikum og chili lager fest i munnen. Syre, salt, sødme, tygg og knas i skjønn forening. Thaibasilikum og chili gir det hele et eksotisk preg.

Kveldens beste rett! Hadde alle rettene vært på dette nivået, hadde Osloslo havnet øverst på karakterskalaen. Dessverre leverer ikke neste rett helt på samme nivå.

Tomatgnocchi med krabbe og nduja er absolutt ingen dårlig rett. Krabbe og nduja er en gøy kombinasjon med masse smak av sjø, tomat, chili og røkt paprika. Og den ser skikkelig lekker ut.

Men bløt gnocchi og vasne tomater spiller retten dårlig. Stekeskorpe på gnocchien og cherrytomater med mer spenst og smak ville gjort seg.

Vi har fortsatt plass i dessertmagen og kan velge mellom sjokoladekake og pannacotta. Ja takk, begge deler.

Sjokoladekaken viser seg å være en svensk «kladdkaka». Denne har en tam sjokoladesmak. Konsistensen er hard, litt som å bite i en sjokoladeplate fra Freia. Rømmen på toppen tilfører lite.

Pannacottaen serveres med en übersyrlig coulis (en tyktflytende saus) av pasjonsfrukt, som er det friske elementet man finner på toppen av retten. Her skulle vi gjerne hatt noe sprøtt og kanskje ikke fullt så store menger coulis. Pannacottaen drukner i fruktjuicen.

Osloslo har allerede sikret seg de tre viktigste egenskapene for å lykkes: beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Og de har fått en lovende start. Vi gleder oss til det er soppens tur til å stå på menyen i september.

Så gjenstår det å se hva de får ut av konseptet når sesongen ikke lenger er like raus med råvarene.