Køen gikk gjennom det knøttlille lokalet, ut av døren og ned på gaten. Men den var ikke lang, den besto bare av tre og hadde først og fremst oppstått på grunn av Bei Beis påfallende ineffektive betjening.
Etter ti minutter var det vår tur. Vi bestilte øl og nudelsuppe og satte oss ved et ledig bord i hjørnet. En halvtime senere var vi lei av å finstudere alt rundt oss, vinflaskelampene i taket, de røffe flislagte veggene og de grovskårne møblene. Vi hadde forsøkt å stirre personalet i senk, men de gjemte seg bak en hær av kinesiske terrakottakrigere som sto på geledd langs disken.