«Jon blir bonde» er Vedums drømmeserie

En kjendis bestemmer seg for å virkeliggjøre en livslang drøm om å bli bonde. Han og ektefellen selger hus på Oslo vest og går til oppgaven med stor iver.

I 2023 kjøpte Jon Almaas og Ellen Christin Heider Brårud gård i Nes kommune for 11,9 millioner kroner. Gården har 237 mål fulldyrket jord samt innmarksbeite og skog. Hva gjør man når man kjøper en gård uten å ha peiling på hva man driver med?

Jo, er man superkjendis, tar man med seg et produksjonsteam og lager doku-reality av det hele. Det er en god idé, men Jeremy Clarkson laget «Clarkson's Farm» i 2021. Her skildrer bilentusiasten livet som amatørbonde i Cotswolds. Serien er blitt en stor suksess for Prime Video, og sesong fire er på vei.

Dette kan altså ligne på et frekt idétyveri, men det er kanskje ikke til å unngå at det blir mange likheter når man skal lage dokusåpe av nybegynnerlivet på en gård? De støter på mange av de samme problemene, og begge har ambisjoner om å gjøre gårdsdriften lønnsom.

En sesong foregår i løpet av ett år på gården. Både Jeremy Clarkson og Jon Almaas elsker ideen om å sitte på traktoren og dure rundt på jordene i sus og dus. Begge skjønner kjapt at livet som bonde ikke bare er idyll. En sjangermessig vri som skiller de to seriene, er at i «Jon blir bonde» avbrytes handlingen av intervjuer hvor ekteparet, naboer og gode hjelpere snakker rett inn i kamera om sine opplevelser.

Clarkson og Almaas er også to ulike personligheter. Der Clarkson er brautende og ironisk, fremstår Almaas mer som en besserwisser-type. De går til oppgaven med arrogant selvsikkerhet. Så møter de virkeligheten. Det er underholdende å se Almaas på sammenbruddets rand når ting han har planlagt, ikke går på skinner. Serien lærer oss at bondelivet ikke er for pyser.

Likhetene er der uten tvil, men tema har en bred appell. Mange drømmer om det enkle liv på landet, langt unna storbyens kjas og mas. Seriene representerer en lengsel etter det ekte og naturlige, fjernt fra frysedisken og ultraprosessert mat.

Heldigvis går ikke «Jon blir bonde» i den romantiserende fellen. Dette er ikke det samme bilde av livet på landet som vi får servert i «Familien Nerdrum». Der kunstnerfamilien i lange kjortler vandrer drømmende over vakre åkre og spiser ved bord som bugner av friske råvarer, flyr Almaas bannende og svertende rundt i støvler og kjeledress. Det er lite idyll og mye møkk.

I tråd med dokusåpe-sjangerens fortellergrep har klippene som er valgt ut, en klar dramatisk kurve. I dokumentarens ånd skal det fremstå som ekte og naturlig, men et team på klipperommet har valgt ut de mest spennende hendelsene.

Det starter med forberedelsene til våronna. Det blir mye plunder og heft med både harven, plogen og såmaskinen. Det er heller ikke lett å kombinere livet som bonde med programlederjobben i «Alle mot alle». En dag har han ikke engang hatt tid til å dusje, så vi skjønner at det er helt krise.

I starten er det mye Almaas' kamp mot traktoren. Det blir litt ensformig. I den fjerde episoden kommer kona med flyttelasset. Med henne får livet på gården en ny dynamikk og variasjon. Det har serien godt av. Dette er koselig og fornøyelig TV-underholdning.

Ekteparet drømmer selvsagt også om dyr. Den lille flokken med spelsau og geiter er kanskje mest for kos? Med dyrenes ankomst sniker uansett den romantiske idyllen seg inn et øyeblikk. Våren er i anmarsj, det spirer og gror – hva kan gå galt?

Jeg vil gjette ganske mye. Almaas har allerede deltatt i protester utenfor Stortinget og blitt en talsmann for at bønder tjener for lite. I serien klager han høylytt over prisen på gjødsel og såkorn. Slik sett er dette Senterpartiets drømmeserie. En må kanskje være millionær for i det hele tatt å ha råd til å følge bondedrømmen?