Svart bevissthet forkledd som superheltmoro

Det mest slående med Ryan Cooglers «Black Panther»-filmer er at de i motsetning til superheltfilmer flest har en agenda som er mye mer omfattende enn kun å gi publikum en heftig filmopplevelse. De forsøker å bygge og gjenopprette svart bevissthet. Fortidens mange overgrep blir til en motor i fortellingen om hvordan Afrika kunne ha vært uten kolonimaktenes innblanding.

Dette var tydelig i den første filmen fra 2018. I «Black Panther: Wakanda Forever» er det enda mer tilstede. Og det er bevegende saker. Jeg kan ikke huske å ha blitt rørt av slutten på en Marvel-film slik jeg blir det av de siste minuttene, (obs! etter første del av ettertekstene) i denne filmen.